Skip to main content

Portrett: Gerd-Liv Valla

«Likestilling og likelønn må man hele tiden kjempe for. Disse sakene må alltid holdes varme.»

<p>FØRSTE LEDER: Gerd-Liv Valla ble i 2001 den første kvinnelige LO-leder. <span class="caption-left">Pressefoto: Fredrik Arff/Cappelen Damm</span></p>

FØRSTE LEDER: Gerd-Liv Valla ble i 2001 den første kvinnelige LO-leder. Pressefoto: Fredrik Arff/Cappelen Damm

Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Alf Tore Bergsli

  • 17. september 2013
  • Eldre artikkel

17. september 2013

Eldre artikkel

Artikkelen er ett av ni portretter hentet fra Fafo-rapporten Kvinner i fagbevegelsen 2013, utgitt i anledning av hundreårsjubileet for allmenn stemmerett for kvinner.

Som LOs leder vant hun noen reelle politiske seire. Symbol ble hun i kraft av å være vervets første akademiker, den første fra offentlig sektor – og den første kvinne.

– Da kvinners stemmerett kom på dagsordenen, var det mange som sa at «dette er umulig» å få til. Man ristet på hodet og lo av den «naive» og umulige tanken om at kvinner skulle få stemmerett, slik nye tanker ofte blir møtt, sier Gerd-Liv Valla og fortsetter:

– Ta for eksempel sekstimersdagen. På sikt er det en av de viktigste kvinnepolitiske sakene som gjenstår. Men likevel er det en idé som så mange latterliggjør eller trekker på skuldrene av.

Kvinnebølgen på Blindern

Hun ble tidenes andre kvinnelige LO-nestleder og den første kvinne som inntok sjefskontoret i Folkets Hus. Men la oss like gjerne starte med å skru klokka enda lenger tilbake.

Det var nemlig i de politisk feberhete syttiårene, da kvinnebevegelsen for alvor fikk gjennomslag, at Gerd-Liv Valla hentet mye av sin første likestillingspolitiske inspirasjon.

Hun var en sentral pådriver for at nye fagtilbud med feministiske perspektiv ble innført i statsvitenskap. Her skrev hun om suffragettene (forkjempere for kvinners stemmerett) og den radikale venstresidens kvinnelige ledestjerne, Rosa Luxemburg. Dette ledet fram til en hovedfagsoppgave om likelønn.

Samtidig ble Blindern en plattform for organisasjonserfaring og praktisk politisk arbeid for henne, først og fremst som (også her den første kvinnelige) leder av Norsk Studentunion.

Med denne ballasten av feminisme og venstrepolitiske ideer skulle den politiske viljen, i møte med den obligatoriske dosen tilfeldigheter, lede til en rekke høye stillinger innen forskning og regjeringsapparatet.

Arbeid i sentrum

Men hvorfor ble endestasjonen fagbevegelsen? Selv mener hun den endelige avgjørelsen falt 1. mai 1986. Hun hadde tidligere erfaring som tillitsvalgt og lokal NTL-leder, men var på dette tidspunktet blitt kontorsjef i Forskningsrådet og overveide å takke ja til en direktørstilling ved Nordlandsforskning.

Arbeiderdagen på Youngstorget overbeviste henne imidlertid om at det ville være feil kurs: Fagbevegelsen måtte være målet. Og året etter tok hun steget inn i Statstjenestemannskartellet.

Hvorfor?

– Fordi jeg hadde genet for interessekamp med meg fra studentpolitikken og det lokale NTL-arbeidet. Kanskje også fordi dette med arbeidsliv er så sentralt for meg. Kvinnefrigjøring handler om å kunne leve av egen inntekt. Dessuten har jeg bestandig likt disse tillitsvalgte som står på døgnet rundt for sine medlemmers skyld, sier Gerd-Liv Valla.

Men veien derfra ble heller ikke helt rettlinjet. Etter tiden i Statstjenestemannskartellet (senere LO Stat) ble hun politisk rådgiver og statssekretær i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering. Deretter gikk hun inn som nestleder i NTL i 1994, før hun vendte tilbake til politikken igjen som justisminister i Jagland-regjeringen.

Før hun til slutt ble valgt som nestleder i LO i 1997 og deretter som leder i 2001.

Førstekvinnen

Som LO-topp gikk hun i bresjen for flere kvinnepolitisk viktige saker. Selv legger hun vekt på jamstillingen av turnusog skiftarbeid og det at heltids-/deltidsproblematikken ble løftet fram.

– Dette var viktig for at Norsk Helseog Sosialforbund gikk inn i LO og sammen med Kommuneforbundet dannet Fagforbundet. Organisasjonspolitisk var det noe av det største som har skjedd. Med seg brakte de 50 000 medlemmer, hvorav en stor andel var lavtlønte kvinner, sier Valla.

Det at det var en kvinne som tiltrådte, skal til å begynne med ha forårsaket noe surmuling lokalt i enkelte industriforbund med høy mannsandel.

– Å være kvinne, akademiker med radikal bakgrunn, komme fra statlig sektor – og å gå rundt i sånne arabiske bukser og preike likelønn ... klart, jeg møtte en del arroganse, humrer hun, før hun selvsikkert legger til:

– Men det gikk fort over.

Så vant hun da også noen politiske seire på vegne av LO. Bondevik-regjeringens ønske om enklere tilgang til midlertidige tilsettelser og Stoltenberg-regjeringens ønsker om endringer i sykelønnsog AFP-ordningene er kanskje de største. Hun var i sin tid også en sentral tilrettelegger for den rødgrønne regjeringen.

Før vindene brått snudde, kåret VG henne to ganger til Norges mektigste person.

Mamma uten fleks

Som kvinne var imidlertid ikke veien dit fri for vanskeligheter. Rollen som LO-topp måtte kombineres med det å være aleneforsørger for en ung datter med særskilte omsorgsbehov.

– Mødre har hatt viktige verv i fagbevegelsen før meg, men da med eldre barn som ikke krevde et like aktivt omsorgsansvar, sier hun.

Nestledertidens «frivillige» morgenmøter er behørig omtalt i tidligere sammenhenger. I tillegg bidro det at de mange distriktskonferansene ble lagt til helger, også til vanskeligheter med å kombinere jobb og familieliv, ifølge Gerd-Liv Valla.

I den første tiden som nestleder ble dette i sum så vanskelig at hun vurderte å forlate Folkets Hus for godt, forteller hun.

– Jeg har sikkert fått noen kvinnediskriminerende klaps og bemerkninger. Det går jeg ikke rundt og tenker på. Men at muligheter for tilrettelegging ikke var mulig i en arbeidstakerorganisasjon som skulle være i front på inkluderende arbeidsliv, var uforståelig. Det ble så vanskelig at jeg tenkte dette ikke var mulig å leve med.

Noe av det første hun gjorde som nyvalgt LO-leder i 2001, var å endre denne møtepraksisen.

– Ta for eksempel sekstimersdagen. På sikt er det en av de viktigste kvinnepolitiske sakene som gjenstår.

– Det kan høres kjedelig ut, men jeg er en varm tilhenger av fleksitid. Det er et enkelt virkemiddel for at folk med ulike livssituasjoner kan være i arbeidslivet. Og det er ingen som kan si at jeg har jobbet mindre enn andre – tvert imot, understreker hun.

Ryddesjau i Folkets Hus

I tillegg innførte hun en regel om at man i all saksbehandling skulle utrede kjønnsperspektivet i hver enkelt sak. Dette møtte imidlertid også motstand.

– Det var uvant. Det var en del tulling og passiv motstand. Noen ganger skrev man bare at «saken har ingen likestillingspolitisk konsekvens», selv om de aller fleste saker i arbeidslivet har en kjønnsdimensjon.

Et eksempel hun nevner: Dersom en LO-representant hadde vært ute og diskutert en sak med europeisk fagbevegelse, hvor kjønnsperspektivet var åpenbart, men ikke ble diskutert, ble det i rapporten skrevet «har ikke noe kjønnsperspektiv».

– Da var mitt spørsmål: Dersom ingen andre tok opp dette åpenbare perspektivet, hvorfor gjorde ikke norsk LO det?

LO-kulturen har siden endret seg markant, mener hun.

– På forbundsledernivå er jo LO fremdeles mannsdominert. Men organisasjonen

framstår i dag som en helt annen. Mer enn halvparten av medlemmene er kvinner. Mange tillitsvalgte blant disse har kjent på kroppen hva det betyr å jobbe i lavlønnsstillinger i et kjønnsdelt arbeidsmarked, sier hun, men understreker at kvinnesaksforkjemperne ikke kan lene seg helt tilbake av den grunn:

– Likestilling og likelønn må man hele tiden kjempe for. Disse sakene må alltid holdes varme.

Etter fallet

Avgangen som LO-leder i 2007 er et kontroversielt tema som ennå kan vekke følelser. Denne saksmappa, med alle sine ulike strider og versjoner, skal vi da heller ikke gjenåpne her.

Dragkampen som oppsto, må i utgangspunktet sies å være kjønnsnøytral. Like fullt har enkelte kjønnsperspektiv på striden blitt trukket fram. I en kort passasje er Valla selv innom dette i den siste av de to bøkene som gjengir hennes opplevelser (Prosessen og Gi meg de brennende hjerter).

På direkte spørsmål om dette forteller hun imidlertid at hun ønsker å legge saken bak seg.

– At det var ulike dimensjoner, kvinne- og maktpolitiske, er klart. Men jeg ønsker ikke å bruke flere kalorier på dette. Folk kan lese bøkene mine. Resten får historikerne ta seg av, svarer hun.

Ny kamp på vent

Vi får heller vende tilbake til start og snu oss mot framtiden: Hva bør være likestillingens viktigste neste steg?

På kort sikt mener Gerd-Liv Valla at dette er retten til heltidsstillinger. Og at kampen for likelønn ennå har noen etapper igjen. Men på lengre sikt er det altså 6-timersdag/30-timersuke hun holder fram som det mest betydningsfulle virkemiddelet.

Fagbevegelsen må snart avgjøre om den virkelig ønsker å kjempe for dette vedtatte målet, eller om det bør fjernes, mener hun.

– En stor andel kvinner jobber deltid fordi det blir for tøft at både mor og far har heltidsjobb. Med kortere arbeidstid ville dette la seg enklere gjøre. Dette vil bedre likestillingen, livskvaliteten – for alle – og gi oss lavere sykefravær og medføre et mindre forbruk av materielle goder.


Les hele rapporten her:
(kan også bestilles i bokform)

Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård:
Rapporten

Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene

(Fafo-rapport 2013:10)

Oppdragsgiver: LO


  • Født i Korgen, Nordland, i 1948. Skilt, en datter.
  • Opparbeidet sine første politiske og organisasjonelle erfaringer under studiene ved Universitetet i Oslo.
  • Høyskolelektor ved Eik lærerhøyskole fra 1977 til 1981.
  • Fram til 1987: førstekonsulent og deretter kontorsjef i Forskningsrådet. Her var hun også tillitsvalgt og lokal NTL-leder.
  • Gikk i 1987 inn i fagbevegelsen. Først som utreder og deretter valgt til sekretær i Statstjenestemannskartellet.
  • Personlig rådgiver og statssekretær (1990–1994) i Gro Harlem Brundtlands tredje regjering.
  • Valgt som nestleder i Norsk Tjenestemannslag i 1994.
  • Justisminister i Torbjørn Jaglands regjering fra februar 1997 til regjeringsskiftet i oktober samme år.
  • Ble i tospann med Jan Balstad valgt til nestleder i LO i 1997. Valgt som LO-leder i 2001, som første kvinne.
  • Trakk seg som LO-leder i 2007. Foranledningen var en personalsak som medførte at det ble satt spørsmålstegn ved hennes lederstil.
  • Ble nettopp, ved fylte 65 år, pensjonert fra rådgiverstillingen i LO. Sitter i dag i styret til Framtiden i våre hender, i fagrådet for arbeidsrettet rehabilitering i spesialisthelsetjenesten samt i Utenriksdepartementets aspirantnemnd.