>

Lønn og tariff

>

Nei, vi har ikke én minstelønn i Norge

Tariffavtaler, ikke politikere, har hatt hovedansvaret for regulering av minstelønn for norske arbeidstakere. Dermed har vi i Norge en vrimmel av ulike satser for minstelønn. Hvorfor?

<p>POLITIKK-FRI LØNN: Norge og andre skandinaviske land skiller seg ut i Europa ved ikke å ha en lovpålagt minstelønn. I stedet skal kollektive forhandlinger – eventuelt i kombinasjon med allmenngjøring av tariffavtaler – forhindre at arbeidstakere jobber for «luselønn».</p>

POLITIKK-FRI LØNN: Norge og andre skandinaviske land skiller seg ut i Europa ved ikke å ha en lovpålagt minstelønn. I stedet skal kollektive forhandlinger – eventuelt i kombinasjon med allmenngjøring av tariffavtaler – forhindre at arbeidstakere jobber for «luselønn».

  • 05. september 2022

05. september 2022

Hvordan sikre at arbeidsfolk ikke blir grovt underbetalt? Kampen om en minstestandard for lønn er en gjenganger i arbeidsmarkedets historie.

En rekke ulike løsninger for å regulere dette finnes. Disse vil gjerne kunne deles inn i følgende kategorier:

  1. Lovfestet minstelønn: Staten/politikerne setter minstelønna.
  2. Tariffavtalt minstelønn: Organiserte arbeidstakere og arbeidsgivere forhandler seg fram til minstelønna i form av tariffavtaler.
  3. Allmenngjort minstelønn: Minstelønna fra tariffavtaler settes som standard for hele yrket, bransjen eller lignende.

I Norge kan du helt stryke det første alternativet. Vi har nemlig ingen tradisjon for at politikere eller statlige myndigheter skal blande seg så direkte inn i lønnsspørsmål.

I all hovedsak har det i stedet vært helt opp til arbeidslivets parter å sikre de ansatte et levelig lønnsnivå gjennom tariffavtaler i hver enkelt bransje (alt. 2). Siden den såkalte organisasjonsgraden er såpass høy – altså andelen som er fagorganiserte – har tariffavtalene klart å sikre rett til et høyt nok lønnsnivå i store nok deler av arbeidslivet.

Likevel, i forbindelse med Norges EØS-medlemskap, har vi også åpnet for allmenngjøring av tariffavtaler (alt. 3). Dette fungerer som en sikkerhetsmekanisme overfor arbeidstakerne som ikke omfattes av ordinære tariffavtaler.

Unntaket som bekrefter regelen

Hovedregelen er altså at minstelønn (og mye mer) fastsettes gjennom kollektive forhandlinger og tariffavtaler. Allmenngjøring av tariffavtaler benyttes unntaksvis, men har økt i omfang de siste ti årene.

Allmenngjøringen er ment å brukes dersom man i deler av arbeidsmarkedet finner sterk grad av sosial dumping eller konkurransevridning ved at arbeidsgivere som underbetaler får sterke fordeler. Dette vil gjerne være i bransjer med liten grad av fagorganisering, mindre krav til formell kompetanse/utdanning, og/eller sterk grad av konkurranse og mobilitet på tvers av landegrensene.

Ordningen med allmenngjøring er da heller ikke direkte underlagt politisk styring, men er overlatt til en statlig oppnevnt tariffnemnd. Her er partene, gjennom LO og NHO, representerte.

Nordiske unntak

Hele 23 av 31 EU- og EØS-land har lovfestet minstelønn (punkt 1). Norge og de andre nordiske landene skiller seg dermed ut ved at de ikke har fastsatt en minstelønn i det nasjonale lovverket.

En sterk fagbevegelse og tradisjon for trepartssamarbeid er naturlige årsaker å peke på.

EU-land uten like sterk grad av fagorganisering, har imidlertid lenge kjempet for at EU skal innføre en minstelønn i alle medlemslandene. Striden om dette har vært lang, men det tegner til at et slikt minstelønn-direktiv blir lansert høsten 2022. Det er åpnet for at Norden og andre med velfungerende tarifforientert lønnsdannelse skal kunne skjermes.

Om Norge vil implementere direktivet og i så fall hvordan dette vil påvirke det norske lønnssystemet gjenstår å se.

Leter du etter satser for minstelønna i egen jobb?
Vi får mange tilbakemeldinger fra personer som er ute etter «sin» minstelønn.

Som det framgår her har ikke Norge en lovpålagt «felles» minstelønn, men opererer med en vrimmel av satser – «tariffer» – diktert av tariffavtalene i ulike bransjer. Disse justeres stort sett årlig.

Dessverre har vi ikke kapasitet til å tilby en fullstendig og oppdatert liste over alle disse avtalte satsene. Vi har imidlertid skrevet en liten selvhjelpsguide:

Ulike veier til samme mål?

I prinsippet kan bruk av lovpålagt minstelønn og allmenngjøring av tariffavtaler være to ulike strategier med samme utkomme: innføring av et minstemål for ansattes lønnsvilkår.

Få vil likevel sette likhetstegn mellom metodene av den grunn. Den viktigste prinsipielle forskjellen handler om hvem som får ha hånden på rattet. Altså hvorvidt minstelønna blir pålagt fra politisk hold, gjennom lovvedtak, eller om partene i arbeidslivet i større grad får legge premissene gjennom inngåtte tariffavtaler og eventuelt under behandling i Tariffnemda.

Ved bruk av første alternativ vil lønn kunne bli kime til partipolitisk strid.

Variasjonen blir også større ved bruk av allmenngjøring. I de fleste land er den lovbestemte minstelønnen helt eller ganske standardisert på tvers av arbeidsmarkedet. Allmenngjøring, siden den som hovedregel vil bruke de ulike tariffavtalene som mal, innebærer på sin side egne standarder for hver enkelt bransje. Målt i kroner og øre vil altså minstelønnen du har rett på som elektriker sannsynligvis være en annen enn i andre allmenngjorte bransjer.

Allmenngjøring kan også omfatte mer enn kun timelønn, slik som satser for ubeleilige arbeidstider og -forhold, kompensasjon for kost og, losji, samt rett til tilpasset arbeidstøy. Dette prinsippet har riktignok vært omdiskutert. Mest kjent er striden rundt den såkalte verftssaken, som endte i Høyesterett.

Politisk skepsis

Lovfestet minstelønn har begrenset politisk støtte i Norge. I mars 2011 ble imidlertid ideen  relansert av NHO-leder John G. Bernander. Arvtageren Kristin Skogen Lund løftet temaet på nytt sommeren 2014 i et intervju med Klassekampen (artikkel ikke på nett).

Også hovedorganisasjonen Virke har tidligere bedt om at man utreder dette spørsmålet. Dette ble utgangspunkt for en Dagsnytt 18-debatt mellom Virkes administrende direktør Vibeke Hammer Madsen og LO-nestleder Hans-Christian Gabrielsen 6. juni, 2013.

Dykker man ned i partifloraen ble det samme forslått av Fremskrittspartiet i Stortingets arbeids- og sosialkomité i 2012. Partiets representanter foreslo, tross «grunn til en [...] viss skepsis», å nedsette en kommisjon som «også belyser forslaget om minstelønn». Forslaget mottok ingen støtte fra andre politiske representantene.

Motargumentene, som formulert av flertallet i komiteen (Ap, Sv og Sp), var som følgende: «Slik flertallet oppfatter forslagsstillerne, handler dette om en lovfestet minstelønn uavhengig av lønnsomhet i den enkelte bransje. Erfaringene fra andre land tyder på at en slik ordning undergraver de frie forhandlinger mellom partene i arbeidslivet og resultatene av kollektive forhandlinger. Flertallet ønsker ikke en utvikling hvor en større del av arbeidstakerne er avhengig av stortingsvalg hvert 4. år for å påvirke sin egen lønnsdannelse.»

I november 2014 ble forslaget lansert på nytt i samme komité, denne gangen av Venstre-representanter. Fremskrittspartiet støttet forslaget. Også her var innstillingen formulert som et ønske om utredning. Venstres landstyre har imidlertid programfestet at de vil innføre en nasjonal minstelønn.


Aktuelle Fafo-rapporter: Lovfestet minstelønn: Norden og Europa (Fafo-rapport 2012:7) og oppfølgeren Lovfestet minstelønn: Norden og Europa – en oppdatering (Fafo-notat 2014:20)


 
 
 
 
 

Arbeidslivet.no

Fafo

(+47) 22 08 86 00
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ansvarlig utgiver:
Webredaktør og design: