I 2015 mottok «den tunisiske kvartetten for nasjonal dialog» Nobels fredspris. Vinnerne inkluderte representanter for landets fagbevegelse og arbeidsgiver-organisasjoner. Disse ledet en dialogprosess som resulterte i en demokratisk grunnlov.
Prisen styrket inntrykket av at Tunisia var kanskje det eneste landet som maktet å styre de folkelige opprørene i den arabiske våren i 2011 mot en mer demokratisk framtid.
Siden har stjernen falmet. I sin Global rights index 2025 vurderer ITUC – fagbevegelsens største internasjonale paraplyorganisasjon – at Tunisia er blitt et av verdens verste land for arbeidstakere.
Selma Sofia Forfod Yssen (Oslomet/Fafo) skriver doktorgrad nettopp om fagbevegelsen i Tunisia og følger utviklingen tett.
– Landet har vært i demokratisk tilbakegang de siste årene. Demokratiske institusjoner brytes ned, til fordel for mer autoritære versjoner. Dette er gjerne rettet mot endringer av grunnlov og maktfordeling. Parlamentet og domstolenes makt er svekket, mens presidentens er styrket, oppsummerer hun.
Forfod Yssen peker på det politiske prosjektet til landets president, Kais Saied, som den sentrale årsaken til at arbeidstakerne har fått det vanskeligere.
Sentrale demokratiske rettigheter som forsamlingsrett, ytringsfrihet og innsynsrett har blitt begrenset. Politisk opposisjonelle – deriblant fagforeninger – blir angrepet og undertrykket. Flere representanter for fagforeningene har blitt arrestert, og noen har blitt domfelt.
Kjeden av små og store spenninger toppet seg på ny så sent som i august. I kjølvannet av en streik i transportsektoren, ble hovedkvarteret til en av fredsprisvinnerne – Fagbevegelsen UGTT (Union Générale Tunisienne du Travail) – omringet av en stor mobb bestående av presidentens støttespillere, med krav om at fagforeningen skulle oppløses. Hendelsen ble fordømt av ITUC.
Hendelsen ledet til nye demonstrasjoner i regi av UGTT. Fagforeningen er imidlertid svekket som følge av tap av rettigheter og politisk spillerom, og synes å balansere mellom ønsker om konfrontasjon og dialog med styresmaktene.
– Tunisia har hatt en sterkere fagbevegelse enn i mange land i regionene, og et bedre fungerende trepartssamarbeid. Men den «sosiale dialogen» mellom organisasjoner for arbeidstakerne, arbeidsgiverne og staten fungerer ikke like bra lenger. Selv om det har vært ønska fra fagbevegelsen, har ikke sosial dialog fungerte som er verktøy for å finne løsninger på politiske, sosiale og økonomiske kriser de siste årene, sier Forfod Yssen.
Tunisias utvikling er absolutt en del av en global trend for demokratisk tilbakegang, vurderer Forfod Yssen.
– Vi finner likhetstrekk over store deler av verden, både i det globale sør og nord. Og denne trenden går jo gjerne går hånd i hånd med svekkelse av arbeidernes rettigheter, som ITUCs rapport viser, sier hun.
Samtidig har Tunisia enkelte mer unike forutsetninger som påvirker landets politiske retning. Forfod Yssen peker da særlig på at det uformelle arbeidsmarkedet i privat sektor er svært stort. Her er det gjennomgående mangel på grunnleggende rettigheter og dårlige lønns- og arbeidsvilkår.
Mangelen på anstendig arbeid, spesielt blant unge, og har vært en drivkraft for både revolusjonen i 2010–2011 og for Kais Saieds valgsseier i 2021, vektlegger hun.
Offentlig sektor har derimot hatt mer trygghet og bedre lønns- og arbeidsvilkår, og har fungert som en drivkraft for organisering av arbeidstakerne og for demokratiske rettigheter.
– Men også her er den politiske risikoen blitt større. Yrkesgrupper som lærere, transportarbeidere og dommere blir nå straffet for å være politisk aktive, bemerker hun.
Tunisia er et relativt ungt land (1956) som var dominert av autoritære styringsformer fram til den såkalte jasminrevolusjonen i 2011.
At utviklingen igjen kan snu er slettes ikke umulig, understreker hun.
– Ja, det får man jo håpe. Man sier at autokratene lærer av hverandres strategier for undertrykkelse og samling av makt. Jeg håper og tror fagbevegelsen kan gjøre det samme – samarbeide og lære av hverandres erfaringer.
Selv om det finnes nok av eksempler på vold og urett, ser man samtidig at mange autoritære ledere kvier seg for å ta steget fra mer fordekte til nakne maktmisbruk, bemerker stipendiaten.
– Et kjennetegn på den nye bølgen med demokratisk tilbakegang er at den er gradvis og ikke fullstendig. Det skifter ikke fra demokrati til fullstendig autokrati, men finner mer hybride former. I dette ligger det også et større handlingsrom for å yte motstand, sier hun, og fortsetter:
– Fagbevegelsen har makt til politisk påvirkning både gjennom kamp lokalt på arbeidsplassen og rettet mot de globale verdikjedene. Og som ITUC-rapporten viser, er den demokratiske tilbakegangen høyt på agendaen hos den globale fagbevegelsen.
