ITUC er fagbevegelsens største internasjonale paraplyorganisasjon. Siden 2012 har de utgitt en rapportserie der de hvert år kartlegger hvordan det står til med arbeidstakeres kollektive rettigheter i verden.
Studerer man 2025-rapporten, blir det klart at det er få land som kan sies å ha sitt på det tørre.
Fafo-forsker Camilla Houeland har fulgt med på utviklingen:
– Verden er i en trend med demokratiske tilbakeslag og mer autoritære regimer. Fagforeninger er gjerne noe av det første som angripes, siden de historisk sett har vært en kraft for økt demokrati og fordeling, forteller hun.
Kun de nordiske landene og noen få andre europeiske land blir her plassert i den beste kategorien. I artikkelens kart er disse markert som mørkegrønne. Denne kategorien innebærer at brudd på arbeidstakernes faglige rettigheter kan skje sporadisk, men ikke gjentagende.
Utenom dette, beskrives en verden med utbredt undertrykking av arbeidstakeres rett og mulighet til å fagorganisere seg, forhandle gjennom tariffavtaler, eller å streike for sine krav – alle rettigheter som FN-konvensjoner er ment å gjøre universelle for alle mennesker i verden.
Blant de land ITUC har klart å kartlegge (se nederst i artikkelen):
Siden indeksen først ble utgitt i 2012, har det vært en kraftig vekst i antall land som nekter eller motarbeider arbeidstakeres kollektive rettigheter.
Denne utviklingen ser ut til å fortsette. Fra 2024-rapporten, som vi også sammenfattet her på Arbeidslivet.no, rapporterer ITUC at sju land har ramlet ned én kategori i sin seksdelte klassifiseringsmetodikk.
Forverring:
For alle landene utenom Italia besto forverringen at bruddene gikk fra å være «utbredte» i 2024-rapporten til «systematiske» i årets sammenstilling.
Med europeiske øyne, er Italias «nedrykk» spesielt noteverdig. Landet har dessuten en sentral plass i historien om den internasjonale fagbevegelsen. Italia gikk fra besteplassering («sporadiske») til «gjentatte» brudd. Endringen i status skyldes flere nye grep under Giorgia Melonis regjering som begrenser fagbevegelsens rolle og streikeretten, ifølge ITUCs rapport.
Tre land klarte imidlertid å løfte seg:
Mexico og Oman gikk fra systematiske til utbredte brudd, mens Australia gikk fra utbredte til gjentatte brudd.
Blant landene som ITUC trekker fram som de 10 verste – formodentlig basert på både rettstilstand og rapporterte overtramp av ulik art – er Belarus, Ecuador, Egypt, Eswatini, Myanmar, Nigeria, Filippinene, Tunisia og Tyrkia.
Nigeria, verdens 6. største land målt i befolkning, er for første gang inkludert i denne lista.
Som beskrevet i rapporten:
Nigeria has been listed among the world’s 10 worst countries for workers for the first time since the Index began in 2014. Workers and trade unionists faced a sharp rise in intimidation and repression, including the harassment of activists, the violation of collective bargaining rights, and the violent suppression of peaceful protests. In June 2024, the government declared a general strike planned by the Nigeria Labour Congress (NLC) to be illegal.
Fafo-forsker Houeland har i en årrekke forsket nettopp på Nigeria, og da særlig fagbevegelsen i landets viktige oljesektor.
Etter hennes vurdering er Nigeria del av den generelle trenden mot mer autoritære styresett. Men to ting har skjedd de siste årene:
– Landet fikk en ny president i 2023, Bola Tinubu, som i større grad enn den forrige, representerer «elitens» private og økonomiske interesser. Tinubu er også mer villig til å bruke undertrykking og trusler, sier Houeland.
Samtidig fikk landets fagbevegelse en ny leder, Joe Ajero:
– Han blir ansett for å være mer radikal. Både ved å være mer ideologisk fundert på venstresiden og i større grad villig til å ta i bruk streikemakten. I fjor ble fagforeningshuset angrepet av militæret, og Ajero har blitt arrestert og banket opp. Dette har vi ikke sett siden diktaturet på 1990-tallet.
Selv i et oljearbeidernes «hvitsnippsforbund» – PENGASSAN – som antas å representere noen av de meste privilegerte arbeiderne, rapporterer tillitsvalgte til Houeland at organiseringen blir stadig vanskeligere.
– De forteller om omfattende brudd på deres rettigheter. Og ikke minst retten til å organisere seg. En tillitsvalgt mente at en oljearbeider som melder seg inn i en fagforening har 50 prosent sjanse til å miste jobben.
Houeland vurderer det som at både fagbevegelsen og demokratiaktivister i Nigeria jobber i bratt oppoverbakke, og at det er ikke lett å være optimistisk for at trendene skal snu med det første.
I likhet med ITUC-rapporten ser hun utviklingen ser hun at dette også gjelder for mange andre lands fagbevegelse.
– Noen steder ender med at fagbevegelsen imploderer under trykket, eller i verste fall tilpasser seg undertrykkende og udemokratiske metoder, bemerker Fafo-forskeren.
Men, fortsetter hun: Det finnes også håp og muligheter.
– Fagorganisering kan være en motkraft mot autoritære krefter og for demokrati. Ta for eksempel USA, hvor Trump sier opp folk og undergraver fagbevegelsen. Her ser de riktignok nedgang i antall fagorganiserte, men også økende støtte til fagbevegelsen.
For at fagbevegelsen skal lykkes i Nigeria og ellers, er det ingen «hemmelige oppskrifter» på hva som må til, mener Fafo-forskeren.
– Det handler i hovedsak om godt gammeldags organisasjonsarbeid basert på demokratiske prinsipper, vektlegger Houeland.
Samtidig ser hun et stort potensial i økt samarbeid mellom fagbevegelser rundt om i verden – og med andre aktører.
– Ikke minst er det muligheter for økt organisasjonsmakt i utålmodigheten blant «generasjon Z» og deres protester mot økte levekostnader og for bedre styresett, saker som sammenfaller med fagforeningers interesser.
«Best i klassen»-landet Norge trenger heller ikke å sitte helt stille i båten når havet er så urolig som nå, ifølge Fafo-forskeren.
Hun hadde nylig kontakt med ITUC Africa, den regionale sammenslutningen av hovedorganisasjoner, i forkant av et møte i G20, hvor norske myndigheter var observatører.
Arbeidstakerne knytter håp til at det i G20 foregår et viktig arbeid for anstendig arbeid og mot ulikhet, men de savner og krever oppfølging i form av konkrete tiltak.
Overfor den norske forskeren som lurte på hva norske myndigheter kunne gjøre, var forventningen enkel: «Fortell om hvordan dere gjør det i Norge».
– Jeg var ikke så glad i den beskjeden. Vi er ofte så selvgode, og har våre egne blindsoner. Men nå som det er sterkt press mot fagbevegelsen, kan det være nyttig å vise fram og fortelle at det faktisk kan være annerledes. At fagbevegelse og partssamarbeid kan være en konstruktiv kraft i samfunnet.
På sine nettsider, har ITUC samlet oversikter over status på sentrale rettigheter for arbeidsliv og samfunnsdeltakelse for hvert enkelt land. Dette er grunnlag for en overordnet tallfestet bedømmelse av hvor landet befinner seg på skalaen, som gjengitt og utbrodert i rapporten.
ITUC beskriver at de har som mål å rapportere om tilstanden i alle verdens land. Grunnet mangel på informasjon eller muligheter for å verifisere opplysninger har de imidlertid måttet utelate en del land.
Prosentbruken gjengitt tidlig i artikkelen er altså målt blant alle de inkluderte landene, og ikke alle verdens land.
Utelatelsene De manglende bitene i datamaterialet ville likevel neppe bidra til å dempe inntrykket av at faglige rettigheter undertrykkes. Blant større manglende land kan nevnes: Nicaragua, Cuba, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Usbekistan, Mongolia, Nord-Korea og Papua Ny-Guinea.
Samtidig mangler de data om mange av de minste landene i verden, der bildet trolig er mer blandet.
Utviklingen med svekkede faglige rettigheter støttes også opp av en gjennomgang av FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO).
ITUCs oversikt bygger på spørreundersøkelser besvart av fagforeninger verden over samt juridiske vurderinger av de ulike landenes lov- og regelverk.
Selv om ITUC og dets respondenter ikke er nøytrale aktører i slike spørsmål, regnes rapporteringen for å være godt fundert og forankret i ILOs regelverk og anbefalinger. De oppgir at rapporterte brudd på standarder verifiseres og gjennomgås på regionnivå i samarbeid med eksperter på blant annet menneskerettigheter.
På en del av områdene som omfatter arrestasjoner og vold eller drap er det trolig en del mørketall framfor overrapportering.
Hva som i denne forbindelse regnes som standarden for rettigheter er fundert i internasjonale menneskerettigheter, og særlig ILO-konvensjonene nr. 87 og 98.
Se hele rapporten for en oversikt over metodologi og indikatorer.
