Mange europeiske land la lenge vekt på at flest mulig burde ta høyere utdanning. Yrkesfag ble ansett for å være et mer risikabelt valg. Man antok at arbeidstakerne i større grad ble låst til bestemte yrker der oppgavene i større grad kunne bli automatisert vekk.
De siste 20 årene har dette snudd til ny interesse for yrkesfagene. De har nemlig vist seg å klare å tilpasse seg ny teknologi og samfunnsendringer. I tillegg har mange land nå mangel på fagarbeidere, noe som fort har praktiske og økonomiske konsekvenser for virksomheter og myndigheter i landet.
I tre år har det store europeisk forskningsprosjektet «Skills2Capabilities» derfor sett på hvordan yrkesfagene kan styrke sin rolle i samfunn og arbeidsliv.
– Målet har vært å finne løsninger på hvordan man å få bedre samsvar mellom utdanning, kompetanse og arbeidsmarkedet når det gjelder yrkesfagene. Det handler også om hva slags syn på kompetanse som bør legges til grunn for yrkesfag-utdanningene, forteller Fafos prosjektleder, Torgeir Nyen.
Fafo har ledet en egen arbeidspakke i prosjektet. Sammen med europeiske kolleger, har de sett på hvordan yrkesfagene tilpasser seg nye behov, sånn at utdanningstilbud og arbeidstakernes kompetanse ikke blir avleggs som følge av teknologiske og samfunnsmessige endringer.
Som eksempler, har forskerne valgt ut fire yrker og fem europeiske land pluss Sør-Korea.
Funnene er samlet i en egen rapport. En figur basert på denne, viser hvordan landene skiller seg fra hverandre, med utgangspunkt i arbeidsgivernes påvirkning på innholdet i yrkesfagutdanningene.
VET står for «vocational education and training» og er altså akronymet for yrkesfagutdanning.
Under følger mer detaljer om hvert enkelt land, med vekt på reformer siden 2003 og deres nåværende systemer for å regulere endringer av yrkesfagene.
ØsterrikeØsterrike har innført modulisering for å gjøre yrkesfag-systemet mer fleksibelt. Lærlingene har grunnmoduler, hovedmoduler og valgfrie spesialiserte moduler. Dette gjør at nye behov i arbeidslivet kan møtes uten å endre hele utdanningen. Moduler gir også større variasjon i kompetanse.
I Østerrike har de sosiale partene en sentral posisjon i endringsarbeidet knyttet til innholdet i lærlingeutdanningen. Ofte kommer forslag om nye eller reviderte lærlinger fra bransjeorganisasjoner eller enkelte bedrifter. Institut für Bildungsforschung der Wirtschaft (IBW) samler inn relevant informasjon og utvikler utkast til læreplaner, og diskusjonene foregår i et nasjonalt rådgivende organ for lærlinger.
For yrkesskolene har partene en mindre formell rolle, men blir likevel konsultert gjennom fastlagte normer.
TysklandI Tyskland har partene i arbeidslivet en svært sterk rolle når innholdet i et lærefag fastsettes. Endringsprosesser starter ofte som et initiativ hos arbeidsgiver- eller arbeidstakerorganisasjoner. Når forslagene får grønt lys, tar BIBB (det føderale instituttet for yrkesopplæring) ansvar for å utvikle nye regler i tett samarbeid med de sosiale partene.
Endringer skjer sakte, og det kan gå mange år mellom hver gang læreplanene oppdateres, men det avhenger av partenes engasjement og evne til å enes om en løsning. Prosessen er ofte langsom fordi myndigheter og partene i arbeidslivet må bli enige.
Prosessen er basert på konsensus og samarbeid, hvor myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner sammen spiller en avgjørende rolle.
I Tyskland er det også innført spesialiseringer de seneste ti årene, som gir en begrenset fleksibilitet for bedriftene til å tilpasse opplæringen.
ItaliaItalia har et system hvor regionene har mye ansvar. Det finnes både nasjonale og regionale yrkesutdanninger. Det har vært få store endringer, og læreplanene har vært stabile de siste 20 årene.
I Italia har regionene og de autonome provinsene hovedansvaret for regional yrkesfagutdanning mens nasjonale tekniske og yrkesfaglige skoler følger et sentralstyrt system.
Revisjoner av læreplanene skjer sjelden, og oppdateringer tar ofte lang tid. For noen fag, som helsefagarbeideren, har retningslinjene vært mer eller mindre uendret i over 20 år.
Endringer for de nasjonale tekniske skolene skjer uten særlig påvirkning fra arbeidslivets organisasjoner, mens skolene på høyere nivå har større frihet til å tilpasse innholdet etter lokale behov og ønsker fra arbeidsgiverne..
NorgeNorge har beholdt hovedstrukturen i sitt yrkesfag-system, med to år på skole og to år i lære i over 30 år. Det har vært reformer underveis (Kunnskapsløftet, Fagfornyelsen) som har endret på innhold og spesialisering, men i hovedsak er strukturen bevart.
Innholdet i yrkesfagene styres formelt av nasjonale læreplaner, hvor Utdanningsdirektoratet har det formelle ansvaret, men der arbeidsgiver- og arbeidstakerrepresentanter deltar i ti nasjonale faglige råd – ett for hvert utdanningsprogram.
Partene har mest innflytelse på læreplanene i læretiden (vg3), men blir også involvert i læreplanene for den skolebaserte delen av utdanningene.
I Norge har endringer i læreplanene mest skjedd gjennom reformer, men det skjer i økende grad endringer også utenom. Læreplanene i Norge er, likhet med flere andre land, formulert på en måte som gir en viss fleksibilitet til å tilpasse opplæringen over tid uten å måtte endre læreplanen kontinuerlig. Det gir også en viss uformell fleksibilitet for den enkelte lærebedrift til å tilpasse opplæringen.
EnglandEngland har hatt mange store endringer i sitt system for yrkesutdanning gjennom de seneste tjue årene. Reformviljen er så stor at det går utover kontinuiteten i arbeidet med yrkesutdanning. Også på fagnivå skjer det hyppig endringer. Arbeidsgivere har fått større innflytelse på hvordan standardene utformes.
Arbeidsgivergrupper har fått økt innflytelse, særlig i utviklingen av nye lærlingestandarder, som nå forvaltes Skills England
Tidligere «NVQ»-kvalifikasjoner ble fjernet da de ikke ga helhetlig sluttvurdering, og nå er det «Trailblazer»-grupper av arbeidsgivere som utformer innhold og vurderingskriterier for standardene. Dette har resultert i en kraftig økning i antall lærlingestandarder, ofte med smalere yrkesprofiler, og gir enkeltbedrifter større påvirkning enn tidligere sektororganer.
Skolene har i hovedsak blitt holdt utenfor prosessen, noe som gjør at endringer i standardene ikke alltid fører til tilsvarende oppdateringer i skolelæreplanene.
Sør-KoreaSør-Korea har innført et nasjonalt kompetansesystem for å gjøre utdanningen mer oversiktlig og strukturert. Yrkesskoler bruker læreplaner basert på såkalte NCS-moduler. Bedrifter har ganske liten innflytelse på innholdet i yrkesutdanningene.
Sør-Korea har tidligere hatt en sterk bedriftsintern opplæringstradisjon, som nå er i endring, noe som gjør at statlige myndigheter de seneste tjue årene har engasjert seg sterkere i yrkesutdanningen. I Sør-Korea styres endringer i yrkesfagene av det statlige organet HRD Korea, som har ansvaret for oppdatering av nasjonale kompetansestandarder (NCS) og tilhørende læringsmoduler.
Prosessen er ledet ovenfra, med departementene som hovedaktører. Bransjen og eksperter blir konsultert underveis, men har begrenset innflytelse.
Også for det eldre tekniske kvalifikasjonssystemet (NTQ) har HRD Korea ansvaret for å gjennomføre endringer, etter innspill fra eksperter og relevante departement.
I rapporten finner du også følgende tabell som samler en del av opplysningene skjematisk, her oversatt til norsk:
Østerrike
«Bilaterale» initiativ mot myndighetene. Føderalt rådgivende utvalg for lærlinger
Sosiale partnere på bransje- og laugnivå.
Høy (på lærlinger)
Koordinert for lærlinger. Statlig for yrkesskoler.
England
«Trailblazer-grupper»
Liten gruppe arbeidsgivere
Høy
Liberalt
Tyskland
«Bilaterale» initiativ mot myndighetene. «BIBB»
Sosiale partnere på bransje- og «laug»-nivå
Høy
Koordinert
Italia
Ukjent
Regionalt: Grupper av arbeidsgivere eller enkelt-bedrifter
Ukjent
Statlig for tekniske skoler. Uklart for regionalt nivå.
Sør-Korea
Ekspertgrupper utnevnt av «HRD Korea»
Varierende nivå, råd eller eksperter
Middels til lav
Statlig
Norge
Faglige råd
Sosiale partnere på bransjenivå
Middels til høy på lærlinger. Middels på skolebasert utdanning.
Konsultativ/deltakende
