På den ene siden ønsker man å ha et fleksibelt og inkluderende arbeidsmarked. På den annen side kan arbeidstakeres rettigheter raskt bli utfordret, ifølge Eurofound-rapport.
HJEM & KONTOR: Frilansere er en av kategoriene som Eurofound har pekt på som en voksende undergruppe i det europeiske arbeidsmarkedet.
Siden årtusenskiftet har det europeiske arbeidsmarkedet sett en sterk vekst i bruken av «atypiske tilknyttingsformer», ifølge en fersk Eurofound-rapport.
Den omhandler arbeidsmarkedene i EU-landene og Norge.
Mens arbeidstakeren tradisjonelt har vært fast ansatt og har hatt én arbeidsgiver å forholde seg til, er det her snakk om en underskog av mer utradisjonelle måter for hvordan arbeidstakerne og arbeidsgiverne løser oppgaver gjennom å bytte arbeidskraft mot lønn.
Dette kan være alt fra mer eller mindre frivillig frilansing til ufrivillig løsarbeid (se liste nederst i artikkelen).
Det er med andre ord vanskelig å behandle alle disse atypiske tilknyttingene til arbeid som ett fenomen.
Hvorvidt de kan sies å være overveiende i arbeidsgivers eller arbeidstakers interesse – eller en kombinasjon – varierer da også. Enkelte kontraktsformer er i stor grad rettet mot typiske ressurssterke grupper, mens andre retter seg mot mer utsatte grupper.
Selv om Eurofound-utrederne påpeker at de fleste formene bidrar til innovasjon i arbeidsmarkedet – og er attraktive for både arbeidsgivere og en større gruppe arbeidstakere – ser de imidlertid en rekke faresignaler.
Dette går spesielt på at enkelte av eksemplene på tilknyttingsformer kan bidra til at den sosiale og økonomiske kløften i arbeidsmarkedet øker (se siste bolk for detaljer).
Dersom arbeidslivets parter, politikere og befolkning godtar en slik fragmentering uten at de regulerer de mest utsatte kontrakts- eller ansettelsesforholdene, vil dermed mange mennesker kunne bli rammet av lav lønn og manglende sosial sikkerhet, advarer de.
Dette er selvsagt spesielt prekært i land med begrensede velferdstilbud.
Debatten om hvordan man skal forholde seg til disse nye fenomenene raser da også i mange europeiske land. Dette skjer først og fremst mellom de to partene i arbeidslivet – organisasjonene for arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Politikerne har i stor grad satt seg på sidelinja så langt, ifølge Eurofounds oppsummering.
I rapportens forslag til ny politikk avviser da også forfatterne at politikerne kan forholde seg til alle disse nye jobbformene som ett saksfelt.
![]() |
RAPPORTEN New forms of employment ble sluppet 12. mars og er fritt tilgjengelig på Eurofounds nettsider. |
De råder derfor heller politikere og andre beslutningstakere til å ha en mer vidsynt tilnærming, hvor det kan være snakk om spesialtilpassing – «skreddersying» – av responsen for hver enkelt måte å organisere arbeidsforholdet.
Mens enkelte av arbeidsformene i større grad enn i dag kan brukes aktivt som et positivt bidrag på arbeidsmarkedet, understreker de altså behovene for å få på plass en sikring av lønn og andre arbeidsforhold innenfor enkelte av arbeidsformene.
Her bør landene utveksle erfaringer og kunnskap, lyder et annet råd.
Interessen for begrepet «flexicurity» – et slags mål om en velferdsmodell hvor arbeidsgivers behov for fleksibilitet konfliktløst kombineres med sosial og økonomisk sikkerhet for arbeidstakerne – rapporteres for øvrig å ha visnet hen i den store europeiske debatten.
Eurofound har identifisert og behandlet følgende kategorier innenfor det de kaller nye arbeidsformer. Disse vil selvsagt ikke nødvendigvis forekomme eller være like utbredt i de ulike landene siden lov- og avtalereguleringene varierer:
Når det gjelder hvilke tilknyttingsformer som kan bedømmes som bra, dårlige eller risikable deler rapporten dem opp i følgende fem grupper: