Pensjon er en økonomisk ytelse for personer som er ute av arbeidsmarkedet. Enten fordi de har oversteget en fastsatt grense for arbeidsfør alder eller av helsemessige årsaker. Sistnevnte kalles i Norge uførepensjon.
Å gå av med pensjon kalles også pensjonering/å pensjonere seg.
Sikring av finanser
Pensjon er et innfløkt tema som mange nok kvier seg for å sette seg inn i. Ved å ha en lang nok arbeidskarriere, vil imidlertid de aller fleste arbeidstakere være økonomisk sikret gjennom ulike kollektive pensjonsordninger.
Hvordan pensjonssystemet rigges har enorme konsekvenser for de aller fleste innbyggernes individuelle livssituasjon og finansene til stat, kommuner og bedrifter generelt sett.
Debatten rundt pensjonsreformen i 2010 fikk fram mange av disse økonomiske dilemmaene.
Pyramide i tre trinn
Det norske pensjonssystemet har ofte blitt illustrert som en pyramide bestående av tre lag.
Den samme oppbyggingen vil bli brukt i denne artikkelen (klikk på lenkene for å hoppe rett til ønsket tema):
1. Folketrygden
2. Tjenestepensjoner (i privat og offentlig sektor)
3. Individuelle pensjonsordninger
Første trinn:
FOLKETRYGDEN
|
Betegnelsen «alderspensjon» kan benyttes om de fleste pensjonsordninger. Men først og fremst er det en sekkebetegnelse på de to viktige offentlige pensjonsytelsene man har rett til gjennom medlemskap i folketrygden.
Todelt stamme
Alderspensjon er grunnstammen i det offentlige pensjonssystemet. Alle oppnår denne retten relativt raskt gjennom arbeid og/eller botid i Norge. Men omfanget av antall år og inntjente kroner vil påvirke størrelsen på ytelsene. 40-årsgrensen står sentralt.
Alderspensjon består av to deler:
- Garantipensjon – et minstemål («grunnsikring») for hva alle personer, uansett yrkeshistorikk, har rett til.
- Inntektspensjon – de pensjonsrettighetene du har opparbeidet deg i arbeidslivet («tilleggspensjon»).
Dersom du ikke har opparbeidet deg rett til tilstrekkelig inntektspensjon, kan du ha tilgang til såkalte særtillegg/pensjonstillegg som kompensasjon for ellers lav pensjonsbeholdning.
Pengene påvirkes
Uttak av den norske alderspensjon ble nylig gjort fleksibelt. Det vil si at du kan begynne å heve pensjonen når du er mellom 62 og 75 år dersom inntjeningen er over et visst minstenivå. Om inntjeningen er lavere enn minstekravet, må du vente til 67 års alder.
Summen på de årlige utbetalingene vil imidlertid bli påvirket av om du velger et tidspunkt tidlig eller sent i denne perioden (i prinsippet: flere år med mindre pensjonsutbetalinger eller færre år med mer).
Periodevis kan du også velge å ta ut kun en andel av pensjonen (20, 40, 50, 60 eller 80 prosent av full pensjon).
Ytterligere arbeid, parallelt med pensjonsutbetalingene, påvirker ikke alderspensjonen. Pensjonen reguleres imidlertid av eksterne forhold som gjennomsnittlig levealder og den norske lønnsveksten[1].
Se Navs oversikt over levealderjustering av alderspensjon for en oversikt over hvordan dette fordeler seg for de ulike årskullene.
1. Garantipensjon / minstepensjon / grunnpensjon
|
Ordningen med minstepensjon fikk endret navn og innhold som følge av pensjonsreformen. Avløseren, slik ordningen ble nedfelt i folketrygdloven, heter garantipensjon. Ordet grunnpensjon er også benyttet i flere offisielle omtaler.
Målgruppe
Den statsfinansierte ordningen er rettet mot personer som i et visst antall år har vært medlem av Folketrygden, men som ikke har opparbeidet tilstrekkelig inntektspensjon.
Garantipensjon fungerer med andre ord som et nederste nivå som skal sikre at også personer som har hatt liten eller ingen tilstedeværelse på det norske arbeidsmarkedet får utbetalt pensjon.
De såkalte minstepensjonistene har vært en hyppig omtalt gruppe, gjerne brukt som eksempel på personer som har svakest økonomiske kår i det norske samfunnet.
Plattform: 2 G
Grunnsatsen, dersom man har hatt minst 40 års botid i Norge, er på 1 G (2017–18: rundt 93 000 kroner). I tillegg har man rett på et særtillegg/pensjonstillegg som utregnes etter de samme prinsippene (trygdetid). Dette utgjør ytterligere 1 G. Enslige (se nedenfor) vil dermed kunne ha en minstepensjon på 2 G.
I likhet med den øvrige alderspensjonen, er også garantipensjonen gjort fleksibel for personer mellom 62 og 67 år. Beløpet på årlige utbetalinger vil med andre ord kunne økes ved å ta pensjonen ut sent i denne perioden.
I tillegg justeres beløpet ut fra sivilstand. Enslige får full pensjon, mens gifte eller samboende blir trukket noe, avhengig av partners inntektsnivå/arbeidsmarkedsstatu (les mer på Nav.no).
Krymper ved inntekt
2010-innføringen av et delvis fratrekk hadde som hensikt å fjerne den såkalte minstepensjonsfella.
Tidligere var nemlig reglene slik at beløpet som ble trukket fra minstepensjonen var tilsvarende den opptjeningen du hadde for inntektspensjonen. Sikret du deg 100 pensjonskroner gjennom arbeid, ble 100 kroner trukket fra i minstepensjonen.
Personer som hadde en viss inntjening kunne med andre ord ende opp med samme pensjonsnivå som personer uten noen inntjening overhodet. I et rent pensjonsperspektiv, ville du da først tjene på å arbeide i det øyeblikk inntektspensjonen vokste seg større enn minstepensjonen.
Rent teknisk fungerer også dagens ordning etter prinsippet om at opptjening til inntektspensjon fører til fratrekk i garantipensjonen. Men fratrekket er nå senket fra 100 prosent til 80 prosent. Med andre ord vil den fremtidige pensjonsutbetalingen øke med 20 prosent av pensjonsinntjeningen.
For personer som ikke har særegne, gjerne bransjespesifikke pensjonsordninger (for eksempel AFP), er inntektspensjon den sentrale ordningen for å komme over minstemålet som garantipensjonen utgjør.
Dette skjer gjennom å ha en lang yrkeskarriere med et visst lønnsnivå.
Utregningen til denne er komplisert. De ytre rammene er imidlertid opptjeningen til inntektspensjon gjennom arbeid utført fra 13 til 75 års alder. For personer født før 1997, en gruppe man kan anta utgjør majoriteten av dagens pensjonister, gjelder imidlertid fremdeles den tidligere nedre grensen på 17 år.
Folketrygdloven definerer hva som er såkalt pensjonsgivende inntekt. Ved siden av regulær inntekt fra arbeid, vil også ytelser som gis gjennom midlertidig fravær fra arbeidsmarkedet (dagpenger, sykepenger, arbeidsavklaringspenger og lignende) regnes med. 18,1 prosent av denne inntekten (dersom man tjener under 7,1 G) overføres til «sparekassen», den såkalte pensjonsbeholdningen.
Andre parallelle pensjonsordninger vil kunne øke den totale pensjonsbeholdningen.
Andre trinn, del 1
TJENESTEPENSJONER I PRIVAT SEKTOR
|
I: Obligatorisk tjenestepensjon – privat sikkerhetsnett
|
Som navnet tilsier, er obligatorisk tjenestepensjon (OTP) grunnmodellen for kollektive pensjonsordninger i private foretak. Dersom private virksomheter av en viss størrelse[2] ikke har avtalt andre godkjente pensjonsordninger, skal dette være på plass.
Statlige og kommunale foretak er i all hovedsak unntatt loven, siden de følger andre ordninger og regelverk.
Definert ved lov
Lov om obligatorisk tjenestepensjon (OTP-loven) trådte i kraft i 2006 som en del av pensjonsreformen. Den erstattet ordningen for tjenestepensjon etter skatteloven (TPES).
Lovens fremste mål er å sikre at privatdrevne foretak har en pensjonsordning for sine ansatte. Loven regulerer også strengt hvilke andre pensjonsordninger som kan godtas som alternativer.
Foretakene har adgang til inntektsfradrag for en del av kostnadene knyttet til OTP-ordningen.
Innskudd eller ytelse – eller «den tredje vei»
Fram til 2014 har valget stått mellom to ulike OTP-ordninger, regulert av to separate lover (se «Pekere» nederst i artikkelen). :
- Innskuddspensjon: Trinnvis oppbygging av egen kapital («sparing»)
- Ytelsespensjon/Foretakspensjon: gir en fastsatt pensjonsutbetaling («garanti») ut fra lønnsnivået man har ved avgang fra arbeidslivet
Adgangen til ytelsespensjon ble foreslått fjernet av banklovkommisjonen. Dette skjedde ikke, men et kompromiss ble lanseringen av «den tredje vei» med virkning fra 1. januar 2014[3]:
- Hybrid-pensjon: et nytt alternativ som er en form for kombinasjon av de to opprinnelige alternativene – referert til som ny tjenestepensjon.
Les mer: Nye tjenestepensjoner fra 2014
Etter visse regler kan virksomhetene flytte de ansatte mellom de tre ulike ordningene, men ikke nødvendigvis uten å gi de ansatte et selvstendig valg. Man kan også ha ulike ansatte på ulike ordninger internt i en virksomhet, men hver enkelt ansatt kan kun være medlem i én ordning om gangen.
Dersom foretaket opererer etter innskuddspensjonsloven, skal de kontinuerlig overføre minst 2 prosent av hver enkelt ansatts lønn til sparekassa for alderspensjon. Ved minst 20 prosent uførhet frafaller dette kravet.
I tillegg til foretakets innskudd, kan det kreves at arbeidstakeren selv bidrar med ytterligere innbetalinger.
Nivået på pensjonsutbetalingene er ikke definert på forhånd, men vil styres fullt og helt av avkastningen på pengene som har blitt satt av fram til pensjonsavgang. Arbeidstakeren bærer denne risikoen på egen hånd.
Ytelsesbasert pensjon / foretakspensjon
|
For ytelsesbasert pensjon er loven noe mer kronglete. For å få full opptjening er det imidlertid krav om at man oppfyller pensjonsplanen. Viktigst er at man da har en viss tjenestetid.
Arbeidsgiveren betaler inn en premie for at en tredjepart (livselskap eller pensjonskasse) skal garantere en årlig pensjonsutbetaling. Utgiften gir rett til skattefradrag. All risiko for avkastning og levealderjustering som påvirker pengebeholdningen negativt ligger på denne tredjepartens skuldre – ikke arbeidstakerens.
Pensjonen er et tilskudd til folketrygd. Sammen skal dette beløpet utgjøre en viss prosentsats av sluttlønna – som regel 66 prosent. Det er riktignok satt en øvre grense på 12 ganger grunnbeløpet (1 G) i folketrygda. Foretaket skal ha tegnet forsikring som fritar dem for innbetalinger ved uførhet hos de ansatte.
Siden lønnsnivået ved avgang er styrende for alle påfølgende pensjonsutbetalinger, vil økninger i lønnsnivået underveis i arbeidsforholdet påvirke all tidligere pensjonssparing («lineær opptjening»). De ansvarlige må dermed dekke inn et eventuelt sprik som oppstår for alle tidligere pensjonspliktige år.
Ytelsespensjon er en såkalt nettoordning. Dette innebærer at den ikke rokkes ved dersom det forekommer endringer i arbeidstakerens andre pensjonsordninger.
Selv om ytelsesbasert pensjon er den mest utbredte varianten av foretakspensjoner, er det kun rundt 300.000 arbeidstakere som faller inn under denne ordningen.
Ny tjenestepensjon - hybriden
|
Fra 1. januar kunne foretak inngå en ny form for pensjonsordning. Denne har som nevnt egenskaper fra begge de to opprinnelige alternativene, inkludert at den finansielle risikoen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker fordeles mer jevnbyrdig.
Finansdepartementet oppsummerer (PDF) den nye ordningen slik:
- Arbeidsgiver betaler innskudd inn på en pensjonsbeholdning
- Arbeidstaker har risiko for avkastningen, men arbeidsgiver kan ta ansvaret for at pensjonsbeholdningen oppjusteres med lønnsvekst
- Nivå på pensjonsutbetalinger er ikke kjent før uttak
- Etter uttak er pensjonsutbetalinger som hovedregel garantert, som i foretakspensjon
Fafo-forsker Geir Veland har oppsummert den nye ordningen i en egen artikkel: Snart slutt på ytelsespensjon i privat sektor
II: AFP: Utbredt (førtids-)pensjon
|
Avtalefestet pensjon (AFP) er en kollektiv pensjonsordning. Det er krav om en viss tids yrkesdeltakelse i AFP-virksomheter over en viss stillingsprosent og/eller over et visst inntjeningsnivå. Dette varierer noe mellom privat, statlig og kommunal sektor.
Utbetalingene justeres etter befolkningens levealder.
Fra industrien til «alle»
Opprinnelig var ordningen ment som et tiltak for å hjelpe industriarbeidere som av helsemessige årsaker hadde behov for å førtidspensjonere seg etter en røff arbeidskarriere.
Siden har den blitt mer utbredt og delt seg i to:
- I privat sektor har den endt opp som en livsvarig ordning. Med andre fortsetter utbetalingene også etter den formelle pensjonsalderen på 66 år som tidligere var den øvre grensen – livet ut.
- I offentlig sektor har den holdt seg som en ordning for førtidspensjonering. AFP-utbetalinger vil derfor kun skje i årene fra og med 62 års alder og opp til fylte 67 år. Andre pensjonsordninger overtar deretter. MEN: I mars 2018 ble partene enige om å gjøre den til en livsvarig ordning (påslagsordning), med innfasing fra 2020 for personer født 1963 eller senere (se boks under andre trinn, del 2).
Rundt 80 prosent av arbeidstakerne i aktuell alder – 100 prosent av offentlig ansatte og 40 prosent i privat sektor – arbeider i en virksomhet med AFP-avtale.
Partenes oppfinnelse
AFP-ordningen er et av de mest håndfaste resultatene av trepartssamarbeidet i Norge. Med andre ord er den knyttet til tariffavtaler som har kommet i stand mellom representanter for arbeidsgiverne og arbeidstakerne.
Denne frivilligheten innebærer at kun ansatte i virksomheter som er bundet til tariffavtaler hvor AFP er en avtalt bestanddel har tilgang til denne pensjonsordningen.
Staten har riktignok også hatt en hånd på rattet, gjennom lovgivningen som regulerer AFP-ordningens forhold til pensjonssystemet for øvrig og selvsagt ved å bidra med en tredjedel av virksomhetenes AFP-utgifter.
AFP i privat sektor
Selv om AFP i det private langt på vei står på egne ben som en fullverdig pensjonsordning, kombineres den med uttak av hel eller delvis alderspensjon fra folketrygda. Begge ordningene må tas ut likt.
De ytre grensene for uttak er fra fylte 62 til fylte 70 år. Ordningen er levealderjustert. Som med alderspensjonen, vil utbetalingene livet ut bli høyere dess senere i dette tidsspennet du søker om uttak.
AFP-ordningen har ingen form for gradering. Enten har du tjent deg opp til fulle rettigheter eller ingen. Det er ellers en rekke forutsetninger og krav knyttet til den enkeltes tilgang til AFP:
- Helt grunnleggende er som nevnt at virksomheten du jobber i er tilknyttet en tariffavtale hvor AFP er forankret.
- Du skal ha hatt hovedinntekt som følge av minst 20 prosents jobb i en AFP-bedrift i syv av de ni siste årene før du fyller 62 år. Her er det riktignok gjort unntak for enkelte årsklasser.[4]
- I utgangspunktet kan du ikke «ta med deg» slik ansiennitet fra den offentlige AFP-ordningen.
- På pensjoneringstidspunktet må du ha en årsinntekt som er større enn 1 G.
- Du kan ikke ha tatt ut uførepensjon.
- Du kan i utgangspunktet heller ikke fra 59- til 62-årsalderen ha mottatt enkelte ytelser uten arbeidsplikt dersom disse har oversteget 1,5 G årlig.
- Se AFP.no for en rekke andre inntektssensitive vilkår.
| Oppdatering, mai 2018: Endring av AFP var et hett tema under hovedoppgjøret 2018 mellom LO og NHO (se blant annet LOs krav). Partene ble ikke enige, men bestemte seg for å be staten om en utredning (innen desember) som kan lede til nye forhandlinger under mellomoppgjøret 2019. Les mer på Lønnsoppgjør.no: Enighet i privat sektor |
Andre trinn, del 2
TJENESTEPENSJONER I OFFENTLIG SEKTOR
|
For alle ansatte innen stat og kommuner heter rett og slett pensjonen offentlig tjenestepensjon. Noen få private yrkesgrupper får av særskilte årsaker også offentlig tjenestepensjon (se: særskilte pensjonsformer).
Dersom man har rett til pensjonsytelser fra flere ulike ordninger, skal dette samordnes.
Offentlig tjenestepensjon er et supplement til ytelsene man får gjennom folketrygda.
Merk at mange slitsomme yrker i det offentlige har avtalt særaldersgrenser – det vil si at man kan pensjonere seg med fulle rettigheter tidligere enn den vanlige øverste aldersgrensa (70 år). For eksempel har ambulansesjåfører 60 år, politifolk 57 år og hjelpepleiere 65 år. En gjennomgang av systemet er varslet av partene, så her kan det komme større endringer.
NB! Store endringer kommer fra 2020.
3. mars ble partene i offentlig sektor enige om et forslag til en rekke endringer av pensjonsordningene. I mai godtok medlemsmassene forslaget.
De nye ordningene skal gjelde for de som er født i 1963 eller senere. Eldre årskull beholder dagens AFP-ordning og fortsetter å tjene opp pensjon i dagens ordning.
Avtalepunktene oppsummeres som følgende i avtaledokumentet:
- Offentlig tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte legges om til livsvarige påslagsordninger som kommer i tillegg til folketrygden.
- Alle år i arbeid skal gi pensjonsopptjening. Pensjonen skal som hovedregel kunne tas ut helt eller delvis fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet.
- De som skal tjene opp alderspensjon i de nye ordningene, beholder opptjeningen i bruttoordningen.
- De nye ordningene vil gi offentlig ansatte bedre uttelling av å stå lenger i arbeid. Offentlig ansatte vil ha samme mulighet som ansatte i privat sektor til å opprettholde pensjonsnivåene når levealderen øker.
- Det innføres et nytt pensjonselement – betinget tjenestepensjon. Den vil gi økt sikkerhet for den fremtidige pensjonen for de som ikke kvalifiserer for AFP. Betinget tjeneste-pensjon skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 til 70 år.
- De nye ordningene gjør at man ikke mister opptjente rettigheter ved bytte av jobb. Overføringsavtalen videreføres og legger til rette for fortsatt god mobilitet innad i offentlig sektor. <br /
|
