I 2015 var det et mellomoppgjør (midtveis i en toårig avtaleperiode). I slike mellomoppgjør forhandles det vanligvis bare om lønn. Bakgrunnen for oppgjøret var et markant oljeprisfall høsten 2014 og i begynnelse av 2015. Den norske kronen falt, og det ble ventet høyere arbeidsledighet.
Moderasjon skulle bli et stikkord for oppgjøret i 2015. Men det ble også strid om pensjon og streiker i luftfarten.
LO ville prioritere arbeidstakere med lav lønn. I lavlønnsbransjene var imidlertid arbeidsgiverne skeptisk til at deres bedrifter skulle pålegges en sentralt fastsatt lønnsvekst som var større enn i andre bransjer. I offentlig sektor (stat og kommune) var det heller ikke mye penger å forhandle om. I Spekter-området var pensjon et viktig stikkord.
Lavlønnstillegg på 1,75 kroner
Partene kom fram til et resultat uten hjelp av mekler. Det var enighet om et lavlønnstillegg på 1,75 kroner for alle som var omfattet av overenskomster med årslønn på 90 prosent av industriarbeiderlønn eller lavere (gjennomsnittslønn på 388 018 kroner eller lavere).
Det ble gitt ytterligere tillegg dersom gjennomsnittslønn i tariffområdet lå under 85 prosent av industriarbeiderlønn (lavlønnsgaranti).
Likt med frontfaget
Arbeidstakerne i stat og kommune endte med en økonomisk ramme på 2,7 prosent – det samme som i det såkalte frontfaget (konkurranseutsatt industri).
Uløst strid om pensjon
I Spekter-området ble det problemer innenfor teatre, orkestre og Den norske opera og ballett. I 2014 hadde partene utsatt forhandlingene om pensjon. Da spørsmålet ble tatt opp igjen i oppgjøret i 2015, låste forhandlingene seg. Arbeidsgiverne ville ha en innskuddspensjonsordning, mens arbeidstakerne ønsket en såkalt hybridpensjon.
Pensjonsspørsmålet er fortsatt uløst, og uenigheten vil trekkes inn i oppgjøret i 2016.
Streiker i luftfarten
Da Norwegians ledelse og Parat møttes hos Riksmekleren, ønsket arbeidsgiverne å snakke om reduserte kostnader, mens Parat og pilotene heller ville snakke om rettigheter og jobbsikkerhet. Pilotene i Norwegian ønsket forsikringer om at deres tariffavtale skulle være bindende for moderselskapet, som de mente hadde det reelle arbeidsgiveransvaret.
Partene sto langt fra hverandre, og tvisten endte i streik. Streiken fortonte seg etter hvert som et basketak om pilotenes rett til å være ansatt i Norge, med en tariffavtale med norske vilkår, og endte etter 11 dager med at pilotene fikk visse garantier for ansettelse i Norge.
Også pilotene i SAS var ute i konflikt, men i et begrenset omfang. Konflikten dreide seg delvis om etableringen av et helt nytt avtalekompleks og forenkling av tariffavtalen. I tillegg ønsket SAS en homogenisering av avtalerettigheter og ansiennitetsbestemmelser som har vært svært viktige innen luftfarten.
Streiken endte etter åtte dager med en avtale som SAS-ledelsen betegnet som historisk, fordi det var inngått en lik avtale med pilotene i alle de tre skandinaviske landene. LO ville ikke innrømme noe nederlag. Tor-Arne Solbakken, nestleder i LO, mente at avtalen som nå var inngått var vesentlig bedre enn det tilbudet som forelå før streiken når det gjaldt ferie og arbeidstid, og muligheter for frikjøp av tillitsvalgte.
Les også Arup Seips gjennomgang av tidligere tariffoppgjør:
2015: Bakgrunn for mellomoppgjøret 2015
2014: Læreropprør og historisk LO-streik
2013: Moderasjon og turbulens i luftfarten
2012: Forbundsvist oppgjør med håp om moderasjon
