Arbeidsministeren grep inn i vekterstreiken, i Nordsjøkonflikten og i streiken i private sykehjem. Debatten om bruk av tvungen lønnsnemnd som virkemiddel for å stoppe streiker som får store konsekvenser eller sette liv og helse i fare, blusset dermed opp.
På arbeidstakersiden var det noen som mente inngrepene var unødvendige, og i Klassekampen gikk SV-leder Audun Lysbakken ut og kritiserte egen regjering. Han hevdet at tvungen lønnsnemnd ble brukt for ofte, og at vekterstreiken og oljestreiken viste at det nå var på tide å gjøre noe med dette. «Regjeringen burde ikke ha grepet inn i noen av de to konfliktene» uttalte Lysbakken (Klassekampen 08.09.12).
Støtte og motstand
Lysbakken høstet støtte for sitt syn, og motstand. Ukeavisen Ledelse mente tiden er inne for «en gjennomgang av streikens anvendelse og konsekvens i et moderne høyteknologisk arbeidsliv med en stor offentlig sektor» (Ukeavisen Ledelse 13.09.12), mens Aftenposten var mer avvisende. Lønnsnemnd er en del av forhandlingssystemet, påpekte avisen, som mente det ikke var opplagt at det var nødvendig med en full gjennomgang av systemet, «selv om Lysbakken nå leker med tanken» (Aftenposten 16.08.12).
Gammel debatt
Debatten om bruk av tvungen lønnsnemnd er gammel. I mellomkrigstiden var det mange som mente at alle arbeidskonflikter skulle avgjøres i en nemnd dersom ikke partene ble enige. Fagbevegelsen kjempet i mot, og ville verne streikeretten. Etter krigen har lønnsnemndsinstituttet blitt brukt både av staten, arbeidsgiversiden og av fagbevegelsen for å håndtere arbeidskonflikter. Samtidig har bruken av lønnsnemnd gjort at vi i Norge har åpnet for at de aller fleste arbeidstakergruppene får del i streikeretten. Mange har dermed sett nytten i lønnsnemndsinstituttet. Men som alle politiske instrumenter i et demokrati, krever også bruken av tvungen lønnsnemnd at de som har del i bruken opptrer ansvarlig.
