Organiseringen holder stand i det norske arbeidslivet

Målt mot før tusenårsskiftet har det organiserte arbeidslivet svekket seg. De siste to tiårene har likevel organisasjonsgrad, tariffavtaledekning og streikeomfang holdt seg relativt stabilt. Fafo-forsker Kristine Nergaard har samlet en ny oversikt over de viktigste tallene for det organiserte arbeidslivet i Norge.

HØY ORGANISERING blant partene og stor utbredelse av tariffavtaler er helt sentrale bestanddeler i det norske arbeidsmarkedet. Ny gjennomgang samler de siste tilgjengelige tallene over hvordan dette utvikler seg
HØY ORGANISERING blant partene og stor utbredelse av tariffavtaler er helt sentrale bestanddeler i det norske arbeidsmarkedet. Ny gjennomgang samler de siste tilgjengelige tallene over hvordan dette utvikler seg
  • 09. mars 2020

09. mars 2020

Fafo-forsker Kristine Nergaard forsker blant annet på organisering av arbeidslivet. Det innebærer fagforeninger, arbeidsgiverforeninger, tariffavtaler og streiker.

I disse dager publiserer hun en ny gjennomgang av de siste tilgjengelige tallene på alt dette, på oppdrag for Arbeidsdepartementet.

Kristine Nergaard har skrevet notatet Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2017/2018
FORSKNINGSKOORDINATOR Kristine Nergaard har skrevet Fafo-notatet  artikkelen bygger på.

Her ser hun særlig på utviklingen fram til og med 2018 på følgende:

  • Hvor mange er organiserte blant arbeidsgiverne og arbeidstakerne
  • Hvor mange er dekket av tariffavtaler
  • Og hvor omfattende streiker har vi hatt?

– Alt dette er viktige indikatorer på det kollektive arbeidsmarkedet og vår måte å regulere arbeidslivet, forklarer Nergaard.

Arbeidstakerne: Stabilt i sum

For å ta arbeidstakerne først: I 2018 var organisasjonsgraden – andelen som var medlemmer av en fagforening – 49 prosent – altså så vidt under halvparten.

– Andelen fagorganiserte har vært ganske stabil de siste ti årene. Ser vi litt lenger tilbake i tid, er det likevel lavere enn toppen på 57 prosent på 1990-tallet. Men sammenlignet med mange andre land har vi hatt en stabil og ganske høy organisasjonsgrad, forteller Nergaard.

Offentlig sektor ligger stabilt på rundt 80 prosent. Nedgangen i organisasjonsgraden sett over en lengre periode har kommet i privat sektor.

I privat sektor er noe av problematikken også knyttet til at det er store skiller mellom bransjer med høy og lav andel fagorganiserte.

– Når man er bekymret for organisasjonsgraden, er nok det særlig fordi deler av arbeidsmarkedet har en veldig lav organisasjonsgrad – for eksempel i deler av privat servicesektor, påpeker Fafo-forskeren.

Andel organiserte (prosent) og
antall organiserte etter sektor.
AKU 4. kvartal 2017.*

 
 Sektor Prosent Antall personer
Privat sektor i alt 38 602 000
 Primærnæringer  (usikre) (usikre)
Privat vareproduksjon 49 220 000
 Privat tjenesteproduksjon 34 378 000
 Offentlig sektor 80 671 000
 Kommunal sektor 77 417 000
 Statlig sektor
(inkludert helseforetakene)
85 255 000
I alt 52  1 276 000

* Se Fafo-notatet s. 12 for N-verdier

Ung modning inn i medlemskap

Særlig blant unge er andelen fagorganiserte lav. Det er likevel hverken noe nytt eller nødvendigvis en grunn til bekymring for dem som ønsker en høy organisasjonsgrad.

– Unge arbeidstakere har alltid hatt en lav organisasjonsgrad. Mange har eksempelvis ekstrajobber ved siden av studier, uten å fagorganisere seg. Det er gjerne først og fremst når man får en mer fast og stabil jobb at man velger å melde seg inn. Dermed tar organisasjonsgraden seg ganske raskt opp når de kommer inn i den delen av arbeidsmarkedet, forteller hun.

Et annet gjennomgående trekk er at små bedrifter – for eksempel innen uteliv og varehandel – oftere har betydelig lavere organisasjonsgrad enn større bedrifter.

For mer informasjon om uorganiserte, se AFI/Fafo-publikasjonen «Organisering av uorganiserte» (2017)

Høyt utdannede endrer landskapet

Ser vi på hvor arbeidstakerne har sitt medlemskap, har det vært noen større endringer over tid.

Alle hovedorganisasjonene – samlinger av mange fagforbund – har økt sine medlemstall det siste tiåret. Dette gjelder både i brutto medlemstall – 237 000 flere fra 2008 til 2018 – og antallet yrkesaktive medlemmer – 98 000 flere i samme periode.

Like fullt har det skjedd en forskyvning mellom disse, målt i prosentandel av alle fagorganiserte. Både LO og YS har mistet andeler målt mot Unio og Akademikerne.

– Dette er en trend man også ser i de andre nordiske landene som har lignende organisasjoner. De som organiserer blant grupper høyere utdanning har styrket seg relativt sett. Dette igjen skyldes at vi har hatt en utdanningseksplosjon blant de som trer inn i arbeidslivet, forklarer Nergaard.

Organisasjonsgraden blant arbeidstakere
etter hovedorganisasjon, 1972–2018.*

(Trykk på bildet for forstørring)

Organisasjonsgraden blant arbeidstakere etter hovedorganisasjon, 1972–2018.* Brudd i tidsserien fra og med 2000, da ny beregningsmetode ble innført.
Se s. 10 for mer informasjon

Arbeidsgiverne: Kraftig vekst har dabbet av

Selv om fagforeningene gjerne får mest oppmerksomhet, er arbeidsgivernes organisering også en nødvendighet for å opprettholde systemet vårt.

– Arbeidsgiversiden er godt organisert i Norge, og det er viktig for å opprettholde den nordiske modellen, vektlegger Nergaard.

I motsetning til blant arbeidstakerne, har arbeidsgivernes organisering styrket seg jevnt og trutt.

  • Fra 2004 til 2018 har antallet medlemmer i arbeidsgiverorganisasjoner økt med over 60 prosent, fra nær 40 000 til nær 63 000 medlemsbedrifter.
  • Organisasjonsgraden – andelen organiserte – har på sin side økt med 10 prosentpoeng. Fra 61 prosent i 2004 til 71 prosent i 2018.
  • NB: I henhold til definisjonen måler organisasjonsgraden kun privat sektor og Spekter-området med unntak av helseforetakene. Merk også at den måler prosentandelen sysselsatte som jobber i organiserte virksomheter – ikke andelen av alle virksomheter som er organiserte. Tallene er dessuten mer usikre enn organisasjonsgraden blant arbeidstakerne.

Organisasjonsgraden har likevel også blant arbeidsgiverne stått noenlunde på stedet hvil de siste årene Nergaard har datamateriale til å kunne si noe om, fra 2016 til 2018.

Organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden
etter hovedorganisasjon*
1980–2018. Privat sektor.

Organisasjonsgraden på arbeidsgiversiden etter hovedorganisasjon

* NHO: Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) fram til og med 1988.
Virke: Handelens Arbeidsgiverforening fram til og med 1989
Kilde: SSB

Også her har styrkeforholdet mellom organisasjonene endret seg noe, sett over en lengre periode. Særlig Virke har vokst mer enn de øvrige hovedorganisasjonene.

– Dette innebærer samtidig at mye av veksten er i nye medlemmer uten tariffavtale, siden Virke har mange flere bedrifter uten tariffavtale enn eksempelvis NHO, påpeker hun.

Andel sysselsatte i virksomhet med tariffavtale
– som andel av alle sysselsatte.
NHO og Virke, 2004–2018*

Andel sysselsatte i virksomhet med tariffavtale – som andel av alle sysselsatte

Kilde: SSB.
* Nergaard har justert enkelte tall skjønnsmessig der disse avviker fra året før og etter.
For NHO 2015–2017 brukes tall basert på tall som er oppgitt fra NHO per 2017.

Tariffavtalene – sterkere enn medlemsmassen

Selv om ikke alle er fagorganiserte på en arbeidsplass, vil alle ansatte i relevante stillinger like fullt være dekket av den samme tariffavtalen. Dermed er det vi kaller tariffdekningen gjerne betydelig høyere enn andelen fagorganiserte.

Dette gjelder særlig i offentlig sektor der man pleier å regne det som at alle ansatte er dekket av tariffavtale – altså 100 prosent.

I privat sektor er dette langt mer komplisert. Nergaard setter sin ære i å finne mest korrekte tall, men her er mye av datamaterialet basert på spørreundersøkelser. Når noen blir spurt om de er dekket av tariffavtale er det antagelig en del som svarer feil fordi de ikke vet om bedriften har tariffavtale eller ikke.

Forvirring kan eksempelvis oppstå fordi mange arbeidsgivere vil si at «de følger tariffen» uten at de formelt har undertegnet en tariffavtale.

Vi må derfor være forsiktige med disse tallene, siden de er såpass usikre, understreker Nergaard.

– Men de aller fleste dataene vi har viser en nedgang i tariffdekningen de siste 15–20 årene. Nedgangen er nok altså reell, og var trolig sterkest de første årene etter årtusenskiftet, sier hun.

Halve privat sektor uten tariffavtale

Ved utgangen av 2017 anslås tariffavtaledekningen i privat sektor – målt blant alle sysselsatte – å ha vært på 52 prosent av lønnstakerne. Dette tallet har holdt seg stabilt siden 2004, men er ned fra 63 prosent i 1998.

Noe skyldes trolig strukturelle endringer i arbeidsmarkedet. Andelen store industri-arbeidsplasser har krympet, mens for eksempel bygg og anlegg, som har opplevd sterk arbeidsinnvandring, har vokst kraftig.

– Flere faktorer har bidratt til at nye bedrifter har vokst fram uten partsforhold i hele tatt. Men også andre yrker uten tradisjon for tariffavtaler har hatt vekst – for eksempel i konsulentbransjen, sier Nergaard.

Tar man med offentlig sektor er tariffavtaledekningen totalt sett 69 prosent (2017). I Nergaards sammenligning mellom særlig europeiske land tilsier denne andelen at Norge havner på 12. plass – lavest i Norden.

Kristine Nergaard har skrevet notatet Organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter 2017/2018
LESE HELE? Digital versjon av notatet kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til notatet-side / Rett til notatet (PDF).

Øvrige land som «slår oss» har ikke nødvendigvis sterke fagbevegelser, men bruker et system med allmenngjøring av tariffavtaler. Det gjør at Frankrike har nesten 100 prosents dekningsgrad, men kun rundt 7 prosent fagorganiserte.

Færre og mindre massive streiker

Hvor ofte brukes arbeidskonflikter – streik og lockout – i Norge, og hvor mange arbeidsdager går tapt på grunn av dette? Nergaard har også utarbeidet en oversikt over dette.

Her vil tallene sprette veldig mye opp og ned fra ett år til et annet. For det første fordi de fleste tariffavtalene reforhandles hvert annet år, og det såkalte mellomoppgjøret sjelden medfører arbeidskamp. For det andre fordi omfanget av streikene vil variere sterkt, gjerne ut fra kampsaker og hvilke deler av arbeidsmarkedet som er involvert.

Siden tallene svinger fra år til år, har Nergaard også sammenlignet utviklingen mellom tiår. Her ser vi at målt mot 1980- og 1990-tallet er antallet konflikter, antallet streikende og antallet tapte arbeidsdager lavere i 2010-tiåret, men høyere igjen enn perioden 2000–2009.

– Vi har veldig få arbeidskonflikter. Antallet streiker er lavt, og skjer i all hovedsak i tilknytting til tariffoppgjørene etter et forutsigbart mønster. Men de relativt sett få streikene vi har hatt de siste ti årene kan bli store og gi tap av mange arbeidsdager, særlig om de omfatter offentlig sektor, oppsummerer Nergaard.

Streikene i offentlig sektor i 2010 og 2014 (kommunal sektor) og 2012 (staten og kommunal sektor) bidro derfor mye til antallet tapte arbeidsdager for perioden 2010 til 2019.

Hovedoppgjøret i 2018, som ble gjennomført som et samordnet oppgjør i privat sektor, var imidlertid det fredeligste hovedoppgjøret siden tidlig på 1970-tallet.

Antall arbeidskonflikter, arbeidstakere i konflikt
og tapte arbeidsdager, per tiår

  
Tiår Arbeids-
konflikter
Arbeidstakere
i konflikt
Tapte
arbeidsdager
1970–1979 16 6590 64 896
1980–1989 16 27 366 172 393
1990–1999 15 21 367 153 901
2000–2009 10 15 697 101 456
 2010–2019
(estimat for 2019)
9 13 473 125 625

Færre streiker i mange land

Trenden med færre arbeidskonflikter de siste femti årene er nok internasjonal. I Sverige har man knapt hatt streiker de senere årene, grunnet en streng frontfag-logikk, forteller Fafo-forskeren.

– Det samme gjelder i Danmark, men de har likevel ofte mange små og gjerne kortvarige streiker i tilknytting til tariffoppgjørene, kanskje mest for å markere kravene. Begge disse landene har samtidig tradisjon for lengre tariffperioder og har ikke mellomoppgjør med konfliktrett slik som vi har i Norge.

Tapte arbeidsdager per 1000 arbeidstakere. 1981–2017.
Utvalgte land

Land Gj.-snitt
1981–1990
Gj.-snitt
1991–2000
Gj.-snitt
2001–2009
Gj.-snitt
2010–2017
Spania 637 331 125 50
Italia  585 128 51 Ikke data
Finland 373 135 72 40
Irland 325 95 22 17
Storbritannia 292 22 27 20
Danmark 160 167 106 54
Norge 93 94 36 66
Sverige 160 167 106 54
Frankrike 93 94 36 66
Belgia 160 167 106 54
Tyskland 93 94 36 66
Nederland 160 167 106 54
Østerrike 93 94 36 66
Sveits 160 167 106 54
Kilde ILO ILO  Eurofound ETUI

Relevante publikasjoner fra Fafo om
organisasjonsgrader, tariffavtaledekning og arbeidskonflikter

Andre publikasjoner

  • Johan Røed Steen, J. R.& Nergaard, K. Arbeidstakere og organisasjonsgrader i servicesektoren. Fafo-notat 2018:15
  • Steen, A. H., Nergaard, K. & Drange, I. (2017). Organisering av uorganiserte. AFI FoU-resultat 2017:06.
  • Nergaard, K., Barth, E. & Dale-Olsen, H. (2015). Organisasjonsgraden på arbeidstakersiden – hvordan påvirkes denne av endringene i arbeidslivet? Søkelys på arbeidslivet, 1.
  • Nergaard, K. (2015). Fagorganisering i norsk arbeidsliv. Samtiden, 1.
  • Stokke, T. Aa., Nergaard, K. & Evju, S. (2013). Det kollektive arbeidslivet. Organisasjoner, tariffavtaler og lønnsoppgjør. 2. utgave. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Stokke, T. Aa., Evju, S. & Frøland, H. O. (2003). Det kollektive arbeidslivet. Oslo: Universitetsforlaget.
  • Stokke, T. Aa. & Thönqvist, C. (2001). Strikes and Collective Bargaining in the Nordic Countries. European Journal of Industrial Relations, 7(3).
 
 
 
 
 

Arbeidslivet.no

Fafo

(+47) 22 08 86 00
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ansvarlig utgiver:
Webredaktør og design: