hovednavigasjon

Emner 

Regler og krav: Kjøp og salg av renholdstjenester

Renholdbransjen har vært og er problematisk. En egen godkjenningsordning og pålagt minstelønn er derfor tiltak både bransjen og kundene må forholde seg til.
BESKYTTET BRANSJE: Renholdere i Norge er blant annet utsatt for sosial dumping, lønnsdumping og svart økonomi. Vi har derfor innført en rekke egne krav overfor bransjen og deres kunder.
FOTO: Colourbox BESKYTTET BRANSJE: Renholdere i Norge er blant annet utsatt for sosial dumping, lønnsdumping og svart økonomi. Vi har derfor innført en rekke egne krav overfor bransjen og deres kunder.

nI denne artikkel finner du hvilke krav og hvilket ansvar som gjelder for tilbydere og kjøpere av renholdstjenester.

Se siste bolk for mer bakgrunn om renholdsbransjen.

Oppdatering: Regjeringen foreslo i april 2017 å innføre enkelte innstramninger i kravene til renholdsbedriftene. De hintet også til muligheten for å påby privatkunder å følge reglene. Se faktaboks.


I: Krav til renholderne og renholdbransjen

I motsetning til andre bransjer, har renholderne og deres firma en rekke særegne krav de må oppfylle. Dette kommer selvsagt i tillegg til ordinære krav om næringsvirksomhet og arbeidsforhold.

Vi har delt inn disse sær-kravene i fire punkt:


1. Må være godkjente eller under godkjenning

Godkjenningsordningen ble innført i 2012. Alle som selger renholdstjenester – både renholdbedrifter med ansatte og selvstendig næringsdrivende – krever status som godkjent av Arbeidstilsynet. De blir da oppført i et eget søkbart register. I tillegg skal godkjente renholdere bære offisielle HMS-kort.

Kravet er forankret i en egen forskrift.

Status i registeret som «Under behandling» eller «Under HMS-kortbestilling» gir også tilgang til å selge sine tjenester.

Etter godkjenning må man hvert år bekrefte at man fremdeles oppfyller vilkårene.

NB: Her kan det om kort tid komme enkelte innstramninger (se boks lenger ned i artikkelen)

Dersom man utfører renhold i egen virksomhet (er ansatt der man utfører arbeidet) er det ikke krav om godkjenning.

Generelle krav til godkjenning

For alle må en del generelle krav til forretningsdrift og selskapsstruktur være oppfylt. Foretaket må være korrekt oppført i enhetsregisteret, foretaksregisteret, merverdiavgiftregisteret og arbeidstaker- og arbeidsgiverregisteret.

Vikarbyrå må dessuten være oppført i Arbeidstilsynets database over bemanningsforetak.

Dersom utenlandske arbeidstakere er involvert, kreves det også dokumentasjon av at man oppfyller rapporteringskravene til Sentralskattekontoret for utenlandssaker. Dersom den utenlandske arbeidstakeren er fra utenfor EØS-sonen kreves også gyldig oppholdstillatelse.


2. Flere krav til firma (ikke selvstendig næringsdrivende)

Det gjelder ulike krav for foretak med ansatte og selvstendig næringsdrivende.

Dersom man har ansatte (inkludert i form av et vikarbyrå), må man i tillegg til kravene ovenfor dokumentere at man har følgende på det rene:

  • godkjent bedriftshelsetjeneste
  • vernetjeneste (verneombud)
  • skriftlige arbeidsavtaler
  • oppfylle vilkårene i forskrift om allmenngjøring av tariffavtalen i renhold (minstestandarder for lønn)
  • en ordning som sikrer arbeidstakerne økonomisk kompensasjon ved yrkesskade

Selvstendig næringsdrivende må ikke disse kravene, men må like fullt være del av godkjenningsordningen.


3. Krav om ID-kort

Godkjenning innebærer som nevnt at alle ansatte skal ha egne HMS-kort. Disse skal bæres av renholderne som dokumentasjon på godkjent-statusen når de er på arbeid.

Det samme kravet gjelder renholdere som er selvstendig næringsdrivende.


4. Forbudt å lønne dårligere enn tarifflønn

Tariffnemndas vedtak om å allmenngjøre enkelte punkt i tariffavtalen for renholdere ble gjeldende fra høsten 2011. Dette innebar at enkelte lønn- og arbeidsvilkår er bindende for alle renholdere – også dem som jobber i bedrifter som ikke har tariffavtale.

Allmenngjøringsvedtak innebærer at det er en lovfestet minstelønn. I skrivende stund (satsen vil kunne oppjusteres) har man ikke lov til å lønne en renholder over 18 år lavere enn 169,37 kroner timen.

Allmenngjorte lønnssatser er dessuten en betingelse for å være godkjent renholdstilbyder. Dersom tilsyn viser at de ikke følger disse satsene kan de miste godkjenningen.

Dersom et renholdfirma bruker en underleverandør har de påse-plikt overfor disse renholderne (se tre bolker lenger ned).


II: Virksomheter som kjøper renholdstjenester

Flere tiltak har gjort det langt strengere å kunne tilby renholdstjenester mot betaling. Men ikke alle er klar over at en bedrift eller annen virksomhet som bruker disse renholdstjenestene også har et ansvar.

To av de viktigste tiltakene mot sosial dumping innen renhold er godkjenningsordningen og vedtaket om allmenngjøring av renholdsoverenskomsten.

Begge tiltakene innebærer at de som leier inn renholdere til bedriften eller virksomheten («proff-kunder») har plikt til å undersøke og sikre at renholdfirmaet ikke bryter forskriften ved å lønne renholderne under minstelønn og at bedriften er godkjente av Arbeidstilsynet.


1. Må kjøpe av godkjente virksomheter

Det er ulovlig å kjøpe renholdstjenester fra leverandærer som ikke er godkjente av Arbeidstilsynet («eller under godkjenning», se detaljer lenger opp i artikkelen).

Praktisk sett, innebærer det at de må sjekke Arbeidstilsynets register når de skal kjøpe renholdstjenester, samt over tid etterse at foretaket eller den frittstående renholderen ikke har mistet denne godkjenningen.


2. Etterse at renholderne har HMS-kort

De må også undersøke at renholderne har gyldige HMS-kort. Kravene gjelder også om man benytter seg av et vikarbyrå.

Privatpersoner står imidlertid juridisk sett utenfor disse kravene, se egen bolk.


3. Plikt til å etterse lønns- og arbeidsforhold

Det andre tiltaket, vedtak om allmenngjøring av renholdsoverenskomsten, innebærer som sagt at det er innført en absolutt minstelønn for renholdere. Enkelte andre vilkår gjelder også.

I kjølvannet av allmenngjøringsvedtaket har proff-kundene både «informasjonsplikt», «påse-plikt» og «solidaransvar».

Henholdsvis betyr dette at:

  • Bestilleren (proffkunden) har plikt til å informere om hvilke rettigheter renholderne skal ha når man inngår avtaler med leverandører av renholdstjenester.
  • Etter kontraktinngåelse skal proff-kunden ha systemer og rutiner for å påse at lønns- og arbeidsforholdene til alle renholderne som utfører tjenestene hos dem faktisk oppfyller forskriften for allmenngjøring. Leverandøren plikter å legge fram dokumentasjon på disse forholdene.
  • Kravet overfor bestilleren gjelder også eventuelle underleverandører renholdsfirmaet (tilbyderen) benytter seg av for å utføre renholdstjenestene hos proff-kunden.
Forbrytelse og straff

Bestilleren har altså en plikt til å unngå brudd på allmenngjøring-forskriften og eventuelt følge dette opp, om nødvendig ved å koble inn Arbeidstilsynet. Dersom renholderne lønnes dårligere enn minstekravene, kan oppdragsgiver bli avkrevd restbeløpet (solidaransvar).

Bestilleren har likevel ingen plikt til å innføre sanksjoner overfor tilbyderen. Arbeidstilsynet anbefaler imidlertid at man i kontrakten skal innføre en rett til å holde tilbake deler av betalingen for tjenestene til det er dokumentert at forholdet har blitt rettet opp.

Dersom bruddene på allmenngjøring-forskrift vedvarer, har Arbeidstilsynet mulighet til å ilegge både bestiller og tilbyder pålegg, tvangsmulkt eller beordre stans av virksomhetene.


III: Privat kjøp av renholdstjenester til hjemmet

Dersom privatpersoner ønsker å unngå at det forekommer lovbrudd, gjelder de samme reglene for privatvask som ellers: godkjenning av Arbeidstilsynet, å ha og bære HMS-kort og at lønna ikke er dårligere enn allmenngjøring-forskriften har satt som et minstemål.

Likevel har ikke privatpersoner det samme juridiske ansvaret ved kjøp av renholdstjenester som proff-kunder har. Dette skyldes at Arbeidstilsynet ikke har rett til å utføre tilsyn i private hjem.

Det er med andre ord ikke ulovlig å kjøpe renholdstjenester av firma eller enkeltpersonforetak som ikke er godkjente av Arbeidstilsynet. Indirekte bidrar privatpersonen likevel til lovbrudd i slike tilfeller, siden renholderne ikke har lov til å selge tjenesten uten å oppfylle kravet om godkjenning.

Det samme gjelder dersom de lønner dårligere enn minstekravene. Selvstendig næringsdrivende eller enkeltpersonforetak er like fullt ikke omfattet av allmenngjøringskravene.

Dette kan riktignok komme til å endre seg om kort tid (se boksen nedenfor)

Privatmarkedet preges da også av mye svart betaling og lite kjennskap til regelverket:

Våren 2017: Nye krav på vei

Som nevnt innledningsvis foreslo Solberg-regjeringen enkelte innstramninger april 2017. Disse er i skrivende stund på høring og ikke ennå gjeldende krav.

Forslagene er som følger:

  • Godkjente virksomheter må hvert tredje år sende inn dokumentasjon som viser at de fortsatt oppfyller vilkår for å være godkjent.
  • Arbeidstilsynet skal kunne avvise søknader om godkjenning som er fremsatt i den hensikt å omgå reglene.

I tillegg ber de om innspill på hvordan man kan stoppe ulovlig salg av renholdstjenester på privatmarkedet. Dette kan lede til at privatpersoner også skal kunne straffes ved bruk av ikke-godkjente renholdere.


Bakgrunn: Flere tiår med lovbrudd

Renholdsbransjen har helt siden 1970-tallet vært en bransje som har vakt bekymring i Norge. Dårlige arbeidsforhold og lønnsnivå, samt brudd på arbeidsmiljøloven, har rammet renholderne selv. I tillegg har det forekommet hyppige brudd på lover og regler for skatt og forretningsdrift som får følge for skattetilgang og arbeidsmarkedet som helhet.

I løpet av de siste tiår har bransjen i økende grad blitt et viktig arbeidsmarked for innvandrere. Etter EUs østutvidelse har arbeidstakere fra Polen, Litauen og andre ferske medlemsstater blitt mer vanlig. Gruppene er sårbare for å bli utnyttet. Mange har manglende norskkunnskaper, liten kjennskap til norske lover og regler, egne rettigheter og/eller de har en svak tilknytting til arbeidsmarkedet.

Selv om flere tiltak har vært foreslått, var det først fra og med 2011 at disse ble konkretisert og innført. Et eget bransjeprogram for renhold ble lansert, i samarbeid mellom partene i arbeidslivet og myndighetene.

Tiltakene som ble innført ble i større grad preget av pålegg («harde» tiltak) framfor frivillighet («myke tiltak»). Dette åpnet også for sanksjoner overfor dem som brøt med påleggene.

Derfor har da også myndighetene, i samarbeid med arbeidslivets parter, skjerpet kravene både til renholdbransjen og deres kunder.  Mye av dette tok form i årene 2010–12.


Andre ferske artikler om renhold: