hovednavigasjon

Emner 

Renhold: Foreslår innstramminger i godkjenningsordningen

Tiltakene mot skurker og slasker i renholdbransjen har fremdeles sterk støtte blant arbeidslivets parter. Samtidig mener mange at myndighetene må bli enda strengere i klypa overfor dem som finner nye måter å sno seg unna loven. Nå foreslår regjeringen innstramminger i godkjenningsordningen.
RIKTIG KURS? De siste årene har man innført en rekke tiltak for å bekjempe lovbrudd og sosial dumping i renholdsbransjen. Arbeidslivets parter har her spilt en aktiv rolle. Fafo har derfor spurt sentrale personer i fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og Arbeidstilsynet om deres syn på utviklingen.
Bakgrunnsbilde: Colourbox RIKTIG KURS? De siste årene har man innført en rekke tiltak for å bekjempe lovbrudd og sosial dumping i renholdsbransjen. Arbeidslivets parter har her spilt en aktiv rolle. Fafo har derfor spurt sentrale personer i fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og Arbeidstilsynet om deres syn på utviklingen.

Kampen mot sosial dumping og konkurransevridning har ledet til flere tiltak overfor renholdsbransjen. Renholdere må jobbe i en godkjent bedrift, bære HMS-kort og har krav på en absolutt minstelønn.

Spør man partene i arbeidslivet, som i samarbeid med myndighetene har gått i bresjen for tiltakene, er det fremdeles en utbredt oppfatning at tiltakene virker. Det samme gjelder Arbeidstilsynet.

De mener også at spillereglene er klare og at det har blitt enklere å avdekke hvem som ikke følger dem – de useriøse i renholdbransjen. At endringer til det bedre for bransjen tar tid er noe flere ser som innlysende, slik Fafo-rapportens tittel beskriver.

Likevel er utålmodigheten om å forsterke innsatsen høyst til stede.

Ønsker strengere godkjent-stempel

Godkjenningsordningen er et av de fremste virkemidlene som har blitt lansert. Kort sagt skal Arbeidstilsynet godkjenne firma og selvstendig næringsdrivende før de kan selge tjenester innen renhold.

Ordningen i seg selv har bred støtte, men flere mener at den bør strammes inn. I intervjuer med Fafo-forskerne luftes blant annet følgende tanker:

  • Det er for lett å bli godkjent, og godkjente virksomheter oppfyller ikke nødvendigvis kravene som stilles.
  • Det jukses med at man har offentlig godkjent bedriftshelsetjeneste og at man har verneombud.
  • Det er misnøye med at virksomheter som ikke har til hensikt å drive seriøst, utnytter muligheten til å ta oppdrag mens godkjenningssøknaden er til behandling.

Arbeids- og sosialdepartementet foreslår nå innstramminger i godkjenningsordningen.

Strammere grep fra Arbeidstilsynet?

Enkelte av representantene for partene mener dessuten at Arbeidstilsynet ikke i stor nok grad kontrollerer at de opplysningene som renholdsbedriftene gir i søknadsprosessen er riktige. Renhold er en prioritert bransje for Arbeidstilsynet. Informanter i etaten ser like fullt behov for en tettere og mer sømløs forbindelse mellom godkjenning, bekymringsmeldinger/tips, tilsyn og sanksjoner.

At det er et skille mellom søknadens krav til dokumentasjon og de reelle tilstandene er da også Arbeidstilsynet fullt klar over, slik to sitater fra informanter i etaten uttrykker det:

 «Det er jo ganske enkle kriterier som skal oppfylles for å bli godkjent. Virksomhetene skal svare på at de oppfyller kravene, det betyr jo ikke nødvendigvis at de gjør det. At de for eksempel jobber systematisk med HMS. Vi spør jo bare om de har verneombud, ikke om verneombudet har fått opplæring. Vi visste det i forkant.»

«De sier de har bedriftshelsetjeneste, så betaler de ikke faktura eller sier den opp etter at de har blitt godkjente. Dette fanger vi ikke godt nok opp.»

 

Mørklagte privathus

Som vi omtaler nærmere i egne artikler: Arbeidstilsynet har ikke mandat til å føre tilsyn i det store privatmarkedet (vask i hjemmet). Selv om det er forbudt å selge renholdstjenester uten godkjenning også her, er det ikke for privatpersoner forbudt å kjøpe tjenestene.

Omfanget av svart betaling er dessuten svært stort, bedømt ut fra Fafos spørreundersøkelser.

En informant i Virke påpekte prisdumpingen i privatmarkedet slik:

«Moralen blant kjøperne er at jo billigere de får det, jo bedre. Dette skryter man gjerne av i middagsselskaper eller over hagegjerdene.»

Blant partene er det flere som mener godkjenningsordningen også må bli en reell kraft også i privatmarkedet, for eksempel ved å forby også kjøp av tjenester fra ikke-godkjente renholdere. Om ikke annet så for signaleffektens skyld.

Igjen uttrykt av en informant i arbeidsgiverforeningen Virke:

«Godkjenningsordningen må gjøres gjeldene for privatmarkedet også. I dag er det null risiko ved å kjøpe og selge svarte tjenester. Ingen blir oppdaget. Arbeidstilsynet mener det er svært vanskelig å få kontrolltilgang til private hjem. Men de kan jo bare ta gate for gate og undersøke om renholderne har HMS-kort. Man må ganske enkelt endre forskriften, når det ikke er noen risiko for å bli tatt, vil dette bare florere.»


Renholdere «under godkjenning» – en trojansk hest?

Å bedømme omfanget av andelen søkere til godkjenningsordningen som reelt sett ikke ønsker å bli godkjent er åsted for debatt innad trepartssamarbeidet.

Arbeidstilsynet har opplevd at det dukket opp en del gjengangere som aldri ble bedømt som kvalifiserte, men som likevel krevde mye saksbehandling for hvert enkelt avslag. Enkelte i fagforeninger og arbeidsgiverforeninger mener mange av disse søkerne bruker ordningen som en trojansk hest, siden status som «under godkjenning» også gir rett til å selge renholdstjenester. Derfor mener de denne tilgangen på sikt bør fjernes.

Et ankepunkt er at dette også kan ramme dem som vil, men ikke klarer å oppfylle kravene. Det store innslaget av utenlandsk(født)e søkere skaper særlig vansker i så måte. Mange av disse er ikke vant til å forholde seg til denne type krav eller å måtte innhente informasjon på Arbeidstilsynets eller andre myndighetsorganers nettsider.

Dette fører til økt press på Arbeidstilsynets saksbehandlere, med økt tidsbruk i kommunikasjonen med søkerne og innhenting og gjennomgang av dokumentasjon. Samtidig mener informanter herfra at dette i mange tilfeller er en investering, siden de ved å informere og guide forvirrede søkere bidrar til at de slipper å måtte forholde seg til en ny søknad etter avslaget.

At saksbehandlingstiden har gått ned har da også begrenset muligheten for misbruk over tid.

Betydelig raskere, men omstendelig «av-skilting»

For innføringen av godkjenningsordningen var omgitt av en del vanskeligheter. Teknisk infrastruktur manglet eller var ikke optimalt samstemt mellom ulike statlige etater. Enkelte uklarheter i forskriften skapte problemer og tvil om gjennomføringen så vel som budskapet man skulle formidle ut til de som søkte om godkjenning.

Saksbehandlingstiden var den første tiden i snitt svært lang – hele 416 dager fra søknad til godkjennelse rett etter innføring. Siden har saksbehandlingstiden blitt nær halvert hvert år. I 2015 var den på 73 dager i snitt fram til godkjenning og 68 dager for avslag.

Når en virksomhet først er godkjent, kan det imidlertid være tidkrevende å trekke godkjenningen tilbake, medgir en informant. Arbeidstilsynet er bundet til å gi virksomheter som bryter regelverket mulighet til å rette opp manglene.

«Når vi finner brudd, må vi følge forvaltningsloven. Når vi finner avvik, kan vi gi pålegg. Hvis det da heller ikke skjer noe, har vi tvangsmulkt. Dette tar tid, det går fort et halvt år fra tilsyn til tvangsmulkt. Hvis virksomheten i denne perioden sender brev og sender noe dokumentasjon, selv om den er mangelfull, tar det enda lenger tid. Det er først etter at vi har gitt tvangsmulkt at vi kan kontakte godkjenningsordningen, som eventuelt har myndighet til å frata virksomheter godkjenning.»

 

En «eksplosjon» i antall selvstendig næringsdrivende?

Blant informanter i det organiserte arbeidslivet trekkes særlig enkeltpersonforetak fram som et stort problem. De mener at andelen slike foretak har «eksplodert» de siste årene.

Arbeidstilsynet uttrykker da også at dette er et svært krevende område å skulle kontrollere. Foretakene er mange i antall og å komme i kontakt med den ansvarlige kan være svært vanskelig. En informant herfra bekrefter en betydelig vekst i dette segmentet:

«Flere – mange flere. Det er en ting som vi får tilbakemelding om. Vi har en del renholdsfirma hvor mannen kommer for å jobbe i bygg, så kommer kona og starter et renholdsfirma. Store landsdekkende som leier inn enkeltpersonforetak som kan selge til hvilken som helst pris.»

Uvanlig er det heller ikke at de finner ut at enkeltpersonforetak som har blitt godkjent som et foretak uten ansatte likevel har ansatte.

Fafo-forskerne fant imidlertid ingen tegn i offentlig statistikk på at enkeltpersonforetak spiller en viktigere rolle i bransjen. Tvert imot synes andelen de seneste år å ligge omtrent på samme nivå både målt ved sysselsetting (rundt 5 prosent) og som andel av aktive foretak (rundt 70 prosent).

Det har imidlertid forekommet en generell vekst i bransjen, slik at antallet foretak og sysselsatte innen alle kategorier har vokst.

Økt press på arbeidstida

Også tidligere har Fafo sett på hvordan presset på renholdernes arbeidstid har økt. Både partene i arbeidslivet og Arbeidstilsynet ser tendenser til at dette presset har økt ytterligere i senere tid. Renholderne må løpe stadig fortere for å få arbeidet utført. I enkelte tilfeller er kontrakten priset så lavt at renholderne må jobbe noe av arbeidstiden gratis for at den skal overholdes.

Særlig i bedrifter uten tariffavtale og/eller tillitsvalgte ses dette som et stort problem. En informant i Arbeidstilsynet uttrykker følgende:

I renholdsoverenskomsten benytter man «estimert tid». Det kan nok fungere i organiserte virksomheter med sterke tillitsvalgte, men dette er en veldig utfordring. Konsekvensene blir at mange jobber gratis. De har oppdrag som er prisa til ti timer, så tar det kanskje 15. Det er veldig vanskelig for oss å gripe inn, vi kan kun gjøre det i veldig grove tilfeller.

En informant i Norsk Arbeidsmandsforbund, som fagorganiserer renholdere, beskrev dette problemet slik:

«Både renholdere med og uten tariffavtale jobber gratis. Når folk jobber seks til sju timer og får betalt for fire, er man hvit, grå eller svart da? I et av de store selskapene har vi anslått dette til mellom 7 og 8 timer i uka per renholder. Og da kan du jo bare lure på hvordan det er hos de mindre skikkelige.»

I NHO Service, som organiserer arbeidsgiverne, er de opptatt av dette presset. En informant herfra mener kundenes jakt på billigst mulige tjenester må ta mye av skylda:

«Det er mange eksempler også på at ansatte ikke får betalt for den tiden de faktisk bruker på renhold. Det har blitt et veldig press på ytelsene, som skaper ringvirkninger i hele bransjen. Kundene mangler kunnskap om hva de kjøper, og det er en viktig grunn til at det blir slik.»

Muligheten for å kreve «prøverenhold» er ment å hindre slikt misbruk, men må kreves av tillitsvalgte, som det finnes få av i norske renholdbedrifter. Prosessen for å få dette gjennomført betegnes dessuten som omstendelig.

 


 

Andre ferske artikler om renhold: