hovednavigasjon

Emner 

Innvandring og integrering i arbeidslivet – en innføring

Integrering handler om samfunnets evne til å ta imot og sysselsette nye borgere. Ut fra idealet om høy sysselsettingsgrad, har Norge rettet mye av oppmerksomheten mot arbeidsledighet blant innvandrerbefolkningen.
Blant norske bosatte hadde i 2019 rundt 950.000 personer enten innvandret selv eller er født i Norge med to innvandrerforeldre. For tiltak rettet mot denne sammensatte gruppa brukes gjerne begrep som integrering og inkludering.
Foto: iStock.com Blant norske bosatte hadde i 2019 rundt 950.000 personer enten innvandret selv eller er født i Norge med to innvandrerforeldre. For tiltak rettet mot denne sammensatte gruppa brukes gjerne begrep som integrering og inkludering.

Innvandring og integrering et av de mest seiglivede politiske stridstema i Norge. Tematikken er da også en av de mer sammensatte. Den befinner seg i grenselandet mellom økonomi og politikk, og kultur, etikk og verdier.

En bakenforliggende drivkraft er utviklingen mot et mer sammenvevd verdenssamfunn – globalisering. Ny transport- og kommunikasjonsteknologi, sammen med overnasjonale avtaler for handel og økonomi, har skapt nye muligheter for utveksling og migrasjon.


1.1. Sammensatt debatt

Alle de ulike teoretiske og praktiske tilnærmingene til integrering lar seg ikke lett oppsummere. Debatten kan dessuten være flytende og argumentene skiftende. Innvandringsgrupper har blitt beskyldt for «snylting» dersom de er arbeidsledige, så vel som «å stjele jobber» dersom de står i arbeid.

Det flerkulturelle samfunn kan representere en utfordring for Norges egalitære tradisjon (å tilstrebe likhet; utjevning).

Denne utfordringen kan oppsummeres med de to begrepene «rett til likhet» og «lik rett til forskjell».

At verdier spiller inn kan også generelt vanskeliggjøre det å oppnå enighet eller kompromisser. I tradisjonelle interessekonflikter, så som lønnskamp, er man enige om hva som er et gode og kan møtes på midten. I en verdikonflikt vil man derimot være uenige om hva som er et gode.


1.2. Arbeidslinja – og utfordringene

I Norge har den såkalte arbeidslinja blitt en grunnpilar i den økonomiske politikken. Denne gjenspeiles også i tiltakene for integrering (generelt med unntak av flyktninger).

Det allmenne prinsippet er at det skal lønne seg å arbeide framfor å være mottaker av velferdsytelser og at det skal være en balanse mellom plikter og rettigheter.

Arbeidslivet holdes også fram som en viktig ferdselsåre for sosial og kulturell inkludering i storsamfunnet.

Her er det likevel mange strukturelle stengsler. Det såkalte Brochmann II-utvalget overleverte i 2017 sin NOU om «Integrasjon og tillit— Langsiktige konsekvenser av høy innvandring». 

Her oppsummerer de blant annet følgende problematiske forhold for innvandrerbefolkningen i Norge:

  • Levestandard: på mange områder vesentlig lavere for innvandrere og deres barn enn for majoritetsbefolkningen i Norge. I et relativt egalitært samfunn som det norske vil det kunne forsterke opplevelsen av marginalisering, og svekke livsmulighetene til innvandrernes barn.
  • Innvandrere som gruppe har lavere sysselsetting og inntekt enn majoritetsbefolkningen, men det er stor variasjon etter landbakgrunn og til en viss grad botid. Særlig innvandrere med flyktningbakgrunn har problemer i det norske arbeidsmarkedet.
  • Barn av innvandrerforeldre utgjør en stadig økende andel av fattige barn i Norge. Mer enn halvparten av alle barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt har innvandrerbakgrunn.
  • Utdanning: En mer polarisert gruppe enn resten av befolkningen; overrepresentert både blant dem med høy utdanning og dem med lav.
  • Innvandreres – inkludert flyktningers – medbrakte kompetanse synes i liten grad å verdsettes i norsk arbeidsliv; de som har tatt utdanning i Norge har høyere sysselsettingsgrad enn dem med samme utdanningsnivå fra utlandet
  • Til sammenlikning ser det ut til at etterkommere klarer seg vesentlig bedre innenfor utdanning og arbeid. Samtidig er det en betydelig andel gutter som ikke fullfører videregående opplæring.
  • Undersøkelser utvalget har gjennomgått, tyder også klart på at diskriminering forekommer i Norge, i både arbeids- og boligmarkedet.
  • Selv om forskjellene i levekår mellom innvandrere og resten av befolkningen ikke er alarmerende i dagens Norge sammenliknet med andre europeiske land, kan vedvarende lavinntekt, diskriminering og lav deltakelse på fellesarenaer bli en barriere for integrering.

* * *

2. BEGREPER, OMFANG, SYSSELSETTING

Innvandrerbegrepet rommer mange ulike grupper, kategorier og definisjoner.

Bakenforliggende prinsipper og lovverk formes i samspill mellom nasjonal politikk og overnasjonale avtaler og konvensjoner i regi av for eksempel FN og EU.


Noen definisjoner

Integrasjon, integrering, inkludering

Begrepet integrasjon kommer fra latin, «gjøre hel». Etter hvert overtok den uformelle skrivemåten «integrering», og ble til slutt tatt med i ordboka. Å integrere har betydningen å «innlemme, innpasse i et hele».

Integrasjon/integrering vil altså innenfor denne konteksten handle om tilpasninger for at enkeltpersoner eller grupper skal kunne bli en velfungerende del av et eksisterende fellesskap.

I en Fafo-rapport definerer forskeren integreringspolitikk som politikk utformet med

den eksplisitte hensikt å påvirke levekårene for innvandrede etniske minoriteter

Inkluderingsutvalget konkretiserte i 2011 integrering til å omfatte:

... kvalifisering, utdanning, arbeid, levekår og sosial mobilitet; innflytelse i demokratiske prosesser; deltakelse i sivilsamfunnet; og tilhørighet, respekt for forskjeller og lojalitet til felles verdier.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet definerte i 2008 et begrepsmessig skille mellom «integrering» og «inkludering» som fremdeles er gyldig.  

  • Integrering er tiltak overfor nyankomne.
  • Inkludering er et mer omfattende begrep.


Innvandrere, flyktninger, asylsøkere, migranter

i det offentlige ordskiftet kan hvem som betegnes som «innvandrer» være flytende. Statistisk Sentralbyrå bruker følgende definisjon:

  • Innvandrer: født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre.
  • Norskfødt med innvandrerforeldre: født i Norge av to utenlandsfødte foreldre og fire utenlandsfødte besteforeldre – også kalt «etterkommere». 
  • I tillegg kommer personer «med annen innvandringsbakgrunn», for eksempel barn av én norsk- og én utlandsfødt forelder, eller adopterte.

«Flyktning»: Den primære FN-definisjonen er en som med rette frykter forfølgelse på grunn av sin rase, religion, nasjonalitet, politiske overbevisning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe. Overføringsflyktninger/kvoteflyktninger har allerede fått flyktningstatus og rett på beskyttelse av FN og skal kunne flytte til tredjeland, eksempelvis Norge, ut fra det antall (kvoter) man bestemmer seg for.

I henhold til Flyktningekonvensjonen, ble utlendingsloven av 2008 utvidet til også å gi rett på beskyttelse etter det såkalte «non refoulement»-prinsippet (vern mot utsending til hjemlandet ved risiko for forfølging). Flyktning-begrepet brukes i Norge også om asylsøkere som har fått opphold på humanitært grunnlag.  

En asylsøker har en søknad om beskyttelse mot forfølgelse i hjemlandet («politisk asyl») og flyktningstatus under behandling av et tredjeland.

«Migrant» er et mer overordnet begrep for noen som flytter mellom land («migrasjon»).  I utgangspunktet dekker begrepet også flyktninger, men dette kan være omdiskutert siden «migrant» ikke sier noe om flyttingen er frivillig (for eksempel grunnet økonomi) eller ufrivillig (grunnet velbegrunnet frykt for egen sikkerhet). Som et kompromiss vil mange bruke betegnelsen «migranter og flyktninger».


2.2. Antall, bakgrunn og fordeling

Hele gruppen

Blant bosatte i Norge (ikke nødvendigvis statsborgere) hadde i 2019 rundt 950 000 personer enten innvandret selv (765 000) eller er født i Norge med to innvandrerforeldre (180 000).

Disse to gruppene utgjorde til sammen 17,7 prosent av den bofaste befolkningen [1].

Fordeling etter verdensregion blant førstnevnte gruppe – førstegangs innvandrere – fordelte seg slik:

  • Europa: 400 000 personer
  • Asia (med Tyrkia): 240 000
  • Afrika: 96 000
  • Sør- og Mellom-Amerika: 23 000
  • Nord-Amerika: 11 000
  • Oseania: 2200

Ser man på enkeltland, er det henholdsvis Polen, Litauen, Sverige, Syria og Somalia som var de vanligste utvandringslandene for førstegangsinnvandrere som bodde i Norge i 2019.

Polen var klart mest utbredt med nær 100 000 personer – en utvikling som, i likhet med for Litauen, henger tett sammen med arbeidsinnvandringen innen EØS-området.

Antallet personer som har søkt asyl har variert sterkt de siste årene. For 2018 var tallet 2655, mens det i 2015 – under den såkalte flyktningkrisa – var 31 150. Antallet personer som får innvilget beskyttelse i Norge har de siste ti årene ligget på mellom 4000 og 8000 årlig, med unntak av i 2015 og 2016.

Disse tallene inkluderer ikke overføringsflyktninger (kvoteflyktninger). Antallet her har svingt mellom rundt 1000 og 3000 de siste ti årene.

Fra 1990 til 2018 innvandret 870 000 personer fra ikke-nordiske land (førstegangsinnvandring) etter følgende begrunnelser:

  • Familiegjenforening: 36 prosent 
  • Arbeid: 34 prosent
  • Flukt: 19 prosent
  • Utdanning: 10 prosent
  • Ukjent/andre: 0,7 prosent

I antall (avrundet) fordeler dette seg slik:


2.3. Arbeid og ledighet

Andelen sysselsatte innvandrere (15–74 år) lå på 62,7 prosent i fjerde kvartal i 2018.

I samme periode var den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere samlet 5,4 prosent – 5,0 prosent blant menn og 5,9 blant kvinner, ifølge SSB-tall. I resten av befolkningen var ledigheten på 1,9 prosent blant menn og 1,4 blant kvinner. Dette svinger hele tiden – høsten 2019 er ledigheten noe lavere innen alle nevnte grupper.

Personer med bakgrunn fra Afrika hadde i gjennomsnitt lavest sysselsettingsgrad, fulgt av Asia, Nord-Amerika og Oceania og Sør- og Mellom-Amerika. Gruppene for personer fra nordiske og østeuropeiske EU-land hadde høyest sysselsettingsgrad.

Disse tallene er likevel langt fra statiske dersom man ser på botiden. Landsgruppene med lavest grad av sysselsetting har generelt størst prosentvis vekst i sysselsettingen i takt med antall år man hadde oppholdt seg i landet.

Blant innvandrergrupper med høyest grad av sysselsetting – gruppene med ulike former for europeisk bakgrunn –  har lengre botid mer blandet effekt. Med andre ord har gruppene en tendens til å nærme seg over tid, men uten helt å utlignes.
 

Tallene her vil imidlertid være følsomme for den generelle utviklingen innen økonomien og arbeidsmarkedet.

Sysselsetting blant innvandrere
Verdensregion, 4. kvartal 2018

Kilde: SSB: Sysselsatte etter alder, botid og landbakgrunn . 4. kvartal 2018

* * *

 

3. DISKRIMINERING
(i arbeidslivet)

 

Ofte vil man skille mellom direkte (bevisst og målrettet) og indirekte diskriminering (ubevisst, systemskapt eller lignende).

Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr både direkte og indirekte diskriminering, dersom det er dersom det er motivert i enten «kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene».

«Med direkte forskjellsbehandling menes at en person behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, på grunn av forhold som nevnt i [kategoriene nevnt over].»

«Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som vil stille personer dårligere enn andre, på grunn av forhold som nevnt i [kategoriene nevnt over].»

Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (likestillings- og diskrimineringsloven), paragraf 7 og 8

Som juridisk begrep, figurerer ikke ordet rasisme i det norske lovverket. Begrepet er imidlertid brukt i FN-konvensjoner og -erklæringer som Norge har underskrevet.

Vi kaller likevel ofte paragraf 185 i straffeloven for nettopp «rasismeparagrafen». Den forbyr hatefulle ytringer.

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.

Lov om straff (straffeloven), Annen del, kapittel 20, paragraf 185


Utbredelse i Norge

Å bevise og tallfeste omfanget av diskriminering rettet mot personer med innvandrerbakgrunn er ikke enkelt. I offentlig statistikk er det trolig snakk om en betydelig underrapportering, men i løpet av de første ti månedene av 2019 behandlet Likestillings- og diskrimineringsombudet 38 klagesaker som var knyttet til etnisitet.

En rekke surveyundersøkelser[11] og kvalitative undersøkelser[12] påviser imidlertid at mange innvandrere har følt diskriminering på kroppen.

Én ofte omtalt barriere handler om virksomheters praksis overfor arbeidssøkere med innvandringsbakgrunn. 2012-rapporten Diskrimineringens omfang og årsaker[13] påviser dette gjennom utradisjonelle metoder. Som datagrunnlag, ble 1800 fiktive jobbsøknader sendt ut. Søknadene var delt i avsendere med «norske» og «utenlandskklingende» navn, men var ellers like og tilkjennega samme ferdighetsnivå. For den siste gruppen forekom netto diskriminering i 24,3 prosent av tilfellene, målt mot andelen likt kvalifiserte «norske» som ble innkalt til intervju.

Det bør understrekes at begge typer kandidater i 85 prosent av tilfellene ble behandlet likt (enten begge eller ingen innkalt). Skillet i prosentpoeng (brutto forskjellsbehandling) var derfor på rundt 11.

Denne diskrimineringen ser i størst grad ut til å ramme menn.

Rapporten ser også på fordelingen geografi, sektor og yrkestype, og oppsummerer en rekke kvalitative intervjuer med arbeidsgivere.

* * *

4. Politikk og ordninger

 


Grovt sett har arbeidsmarkedstiltak to ulike målgrupper: Ordninger for asylsøkere og flyktninger og ordninger for arbeidsinnvandrere. For nyankomne flyktninger, asylsøkere og personer som får oppholdstillatelse gjennom familiegjenforening er den obligatoriske introduksjonsordningen det mest sentrale offentlige tiltaket, mens for arbeidsinnvandrere, da hovedsakelig fra EU, er det færre krav og ordninger.

NAV administrerer en rekke aktuelle ordninger i skjæringspunktet mellom arbeid og ledighet, blant annet arbeidsmarkedsopplæring (AMO), lønnstilskudd, arbeidspraksis. Disse er allmenne, men kan være spesielt viktige for arbeidsledige i innvandringsbefolkningen.


Introduksjonsordningen

Fra myndighetshold, har introduksjonsordningen blitt regnet som et av de viktigste virkemidlene for å øke integrering og sysselsettingsgrad, da først og fremst blant flyktninger. Ordningen er nedfelt i lovverket[14] og må tilbys av alle kommuner. Målet er «å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet.»

Rett og plikt til deltakelse i introduksjonsprogram gjelder for nyankommet utlending mellom 18 og 55 år som har behov for grunnleggende kvalifisering og som har fått asyl, oppholdstillatelse etter innreisetillatelse som overføringsflyktning, fornybar oppholdstillatelse på grunnlag av søknad om asyl, eller kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon eller oppholdstillatelse som familiemedlemmer til de tre forutgående gruppene.

Programmet skal være på full tid opp til to år, med åpning for ett ytterligere år om det foreligger særskilte grunner. Dersom deltakeren underveis får seg jobb, kan denne få fritak for ordningen.

Deltakerne har rett til såkalt introduksjonsstønad.

For EØS-borgere er ordningen frivillig og avgiftsbelagt. Inkluderingsutvalget var kritisk til denne og lignende avgrensninger i sin utredning fra 2011: «1 av 3 innvandrere får tilbud om integreringstiltak», mens «arbeidsinnvandrere fra EU som i antall øker mest, ikke omfattes».


Arbeidsinnvandrere fra EU

Siden signeringen av Roma-traktaten i 1957, har EU-borgere fritt kunne arbeide i andre EU-land. Gjennom EØS-avtalen ble Norge etter hvert en del av dette indre arbeidsmarkedet. I 2009 falt også kravet om oppholdstillatelse bort (inntil tre måneder uten oppholdsgrunnlag).

Utvekslingen av arbeidskraft skjøt for alvor fart med opptaket av en rekke østeuropeiske land i 2004. I Norge foretok man da en rekke «preventive» tiltak. Man fryktet nemlig både sosial dumping og konkurransevridning til fordel for bedrifter som kynisk utnyttet tilgangen til ny, «billig» arbeidskraft. Allmenngjøring av tariffavtaler er ett virkemiddel som siden har blitt benyttet gjentatte ganger.

Utenom å sikre lønn og arbeidsvilkår, er egne tiltak for integrering av denne gruppa vanskeligere å peke på. Mange har et kortsiktig perspektiv på oppholdet i Norge. Investering i språk- og samfunnsforståelse og demokratisk deltakelse kan derfor framstå som unødvendig både for disse arbeidstakerne selv, samt for virksomhetene og offentlige myndigheter. Ettersom årene har gått, ser man likevel at mange har bosatt seg mer eller mindre permanent i Norge.

I utgangspunktet gjelder begrepet sosial dumping gjestearbeidere, ikke innvandrere som har bosatt seg i Norge og som ønsker å bygge framtiden sin her. Like fullt forekommer det av og til en retorisk overlapping mellom de to gruppene, siden også bofaste innvandrere oftere enn befolkningssnittet arbeider under dårligere kår enn de har rett til.

Renholdbransjen er kanskje det klareste eksempelet på en slik gråsone. Her har andelen av arbeidstakere med innvandringsbakgrunn lenge vært i vekst, og omfattende uakseptable arbeidsvilkår er avdekket. Bransjens tariffavtaler ble derfor allmenngjorte i 2011.


Direkte virkemidler

Tre virkemidler er aktuelle for å påvirke virksomhetenes ansettelsespraksis mer eller mindre direkte:

  • Kvotering (radikal eller moderat): Her styrer man utfallet av ansettelsene
  • Innkalling: Her styrer man at det blir et møte, men legger seg ikke bort i utfallet
  • Kvoter/andeler: Fastsettelse av et antall eller en andel personer med en spesifikk bakgrunn en virksomhet skal speile i arbeidsstokken

Setninger à la «Personer med minoritetsbakgrunn oppfordres til å søke på stillingen.» har trolig mange lest i stillingsutlysninger. Spesielt offentlige virksomheter har på ulike måter forsøkt å øke rekrutteringen av personer med innvandringsbakgrunn. Statens personalhåndbok[16] har en egen omtale av dette.

Hvorvidt oppfordringen også kan følges opp med en form for kvotering i selve ansettelsen er et omstridt virkemiddel som er lite brukt i Norge. Moderat kvotering innebærer at kandidater med innvandrerbakgrunn skal prioriteres dersom de er likt kvalifiserte med andre kandidater til stillingen. Såkalt radikal kvotering, hvor bakgrunn trumfer kvalifikasjoner, er trolig ikke lovlig.

Partene i arbeidslivet

LO og NHO ble i 2008 enige om å innlemme en ny tilleggsavtale om mangfold og integrering i hovedavtalen. Et eget utvalg ble nedsatt for å «tilrettelegge for mangfold og integrering på arbeidsplassene».

 

5. Et historisk tilbakeblikk


Den lange norgeshistorien inneholder en rekke inn- og utvandringsbølger. I nyere tid kan innvandringen grovt deles inn i fire faser.

  • 1965–1975: arbeidsinnvandring (single unge menn)
  • 1975–1989: familiegjenforening (kvinner, barn)
  • 1989–: flyktninger (mer sammensatt)
  • 2004–: arbeidsinnvandring innen EØS-området (østeuropeere)


1974: Den første skissen

Spiren til en helhetlig norsk integreringspolitikk ble først og fremst plantet med stortingsmeldingen Om innvandringspolitikken i 1974. Dette var rundt tre år etter ankomsten til et hundretalls arbeidsinnvandrere fra Pakistan, ofte pekt på som et vannskille i norsk innvandringshistorie. Kursen som ble streket opp den gang har siden blitt karakterisert som «valgfri integrering»[18].

Utstedelsen av nye arbeidstillatelser hadde fram til denne tiden vært liberalt håndhevet. Stortingsmeldingen la imidlertid grunnlag for en innstramming – den såkalte innvandringsstoppen i 1975. Myndighetene viste til blant annet at dårlige arbeidsvilkår og boforhold blant allerede ankomne innvandrere som begrunnelser. Skiftet innebar imidlertid ikke en reduksjon av antallet innvandrere, men mer en dreining i kategoriene for hvem som kom.

De nye vilkårene for dispensasjon la på mange vis grunnlaget for dagens regelverk, hvor familiegjenforening og beskyttelse (asyl) har vært de to sentrale kildene til innvandring.

Tiltak for å lette inngangen til arbeidsmarkedet sto imidlertid ennå ikke på dagsordenen.


1997: «Sektoransvar»

Dette skulle endre seg med en annen sentral stortingsmelding, Om innvandring og det flerkulturelle Norge fra 1997. Her ble for første gang arbeidslivet oppvurdert til å være den viktigste arenaen for integreringspolitikken, samtidig som tiltak mot diskriminering og rasisme får en mer formell plass i politikken.

Stortingsmeldingen la vekt på det såkalte sektoransvarsprinsippet. Den innebar at integrering av innvandrere først og fremst ikke skulle understøttes av egne forordninger eller tiltak, men «bakes inn» i ordningene som gjaldt og var rettet mot befolkningen som helhet. Meldingen åpnet imidlertid for noen målrettede tiltak.

Fra å la integreringen være basert på frivillighet, har myndighetene etter hvert innført ulike plikter og understreket at valgfriheten ikke åpner for å stille seg utenfor det norske arbeids- og samfunnslivet. Dette ble målbåret av blant annet introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere.


2004–: Sosial dumping

Med EØS-medlemskapet og fri flyt av arbeidskraft innenfor EUs grenser, skjøt antallet arbeidsinnvandrere fart, spesielt i kjølvannet av at flere østeuropeiske land ble en del av EU-systemet i 2004. Som nevnt førte dette til en rekke tiltak mot sosial dumping, økt tilsynsaktivitet og bruk av allmenngjøringsloven.

Hvordan og i hvilken grad dette ses i lys av innvandrings- og integreringspolitikken vil variere.


Administrativ kasteball

Det overordnede ansvaret for innvandrings- og integreringspolitikken har en rekke ganger blitt flyttet mellom departementene.

  • Fram til 2005 var det lenge Kommunal- og regionaldepartementet som hadde ansvaret. Fra og med 2006 ble det flyttet til det ny-døpte Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Staben og dens oppgaver bar navnet Integrerings- og mangfoldsavdelingen.
  • Innvandringspolitikken ble samtidig lagt til Justisdepartementet.
  • 2006: Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) blir opprettet.
  • 2010: integreringspolitikken flyttes til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet.
  • 2014: Seksjon for likestillings- og (ikke-)diskrimineringspolitikk opprettes i forutnevnte departement, som en del av Forbruker-, rettighets- og likestillingsavdelingen.
  • 2015: Integrerings- og mangfoldsavdelingen forkorter navnet til integreringsavdelingen.
  • 2016: Integreringspolitikken flyttes til Justis- og beredskapsdepartementet.
  • 2018: Ansvaret for integrering blir flyttet til Kunnskapsdepartementet, med noe midlertidig overlapp med Justisdepartementet. Seksjon for kvalifisering og statsborgerskap opprettes.
  • 2018: Likestillings- og diskrimineringspolitikken flyttes fra det som ble hetende Barne- og familiedepartementet til Kulturdepartementet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) har ansvaret for å følge opp direktoratsoppgaver knyttet til arbeidet med å motvirke diskriminering.

På Stortinget behandles saker som gjelder integrering og innvandring først og fremst av Kommunal- og forvaltningskomiteen.

 

Artikkelen er skrevet med bidrag fra Jon Rogstad, forskningsleder ved Fafo.


Relevante Fafo-rapporter

Dette er kun et utvalg av Fafos forskning innen innvandring, integrering og det flerkulturelle samfunnet.

For en mer fullstendig oversikt, samt muligheten til å fordele etter undertema, se listen over forskningstema under samlesiden for migrasjon og integrasjon.

Rapporten

Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Oddbjørn Raaum, Simen Markussen, Øystein M. Hernæs og Maria Laura Di Tommaso:

Økonomiske insentiver i integreringsarbeidet

Fafo-rapport 2019:29

Rapporten

Guri Tyldum

Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge. 2. utgave

Fafo-rapport 2019:26

Rapporten

Mathilde Bjørnset, Jon Rogstad og Erika Braanen Sterri

Profesjonell rekruttering er likestilt rekruttering: Rekrutteringspraksis blant virksomheter i det statlige mangfoldsnettverket  

Fafo-rapport 2018:01

Rapporten

Ragna Lillevik og Guri Tyldum:

En mulighet for kvalifisering: Brukerundersøkelse blant deltakere i introduksjonsprogrammet 

Fafo-rapport 2018:35 

Rapporten

Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Erika Braanen Sterri og Beret Bråten:

Introduksjonsprogram og norskopplæring: Hva virker – for hvem

Fafo-rapport 2017:31 

Rapporten

Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Oddbjørn Raaum, Simen Markussen, Øystein M. Hernæs og Maria Laura Di Tommaso:

Assimilering på norsk: Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn 

Fafo-rapport 2019:29 

Rapporten

Anne Britt Djuve og Hanne C. Kavli:

Ti års erfaringer: En kunnskapsstatus om introduksjonsprogram og norskopplæring for innvandrere 

Fafo-rapport 2015:26 

Rapporten

Anne Britt Djuve og Anne Skevik Grødem (red.):

Innvandring og arbeidsmarkedsintegrering

Fafo-rapport 2014:27 

Rapporten

Jon Horgen Friberg, Olav Elgvin og Anne Britt Djuve:

Innvandrerne som skulle klare seg selv: Når EØS-avtalens frie flyt av arbeidskraft møter velferdsstatens bakkebyråkrati 

Fafo-rapport 2013:31 

Rapporten

Anne Britt Djuve, Hanne Cecilie Kavli, Oddbjørn Raaum, Simen Markussen, Øystein M. Hernæs og Maria Laura Di Tommaso:

Etnisk mangfold og likestilling i arbeidslivet: En kunnskapsstatus 

Fafo-rapport 2013:11 

Rapporten

Anne Britt Djuve:

Introduksjonsordningen for nyankomne innvandrere

Doktoravhandling, Fafo-rapport 2011:19

Rapporten

Miriam Latif Sandbæk og Kristian Rose Tronstad:

Hovedtrekk ved integreringspolitikken i Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Canada

Fafo-notat 2011:18

Rapporten

Anne Britt Djuve og Kristian Rose Tronstad:

Innvandrere i praksis

Fafo-rapport 2011:07

 


  

Pekere

 


 

1. Relevant lovverk (Lovdata.no):


2. Relevante stortingsmeldinger/NOU-er:


3. Informasjonsportaler/statistikk


Innvandrerbegrepet rommer altså mange ulike grupper, kategorier og definisjoner. Bakenforliggende prinsipper og lovverk formes i samspill mellom nasjonal politikk og overnasjonale avtaler og konvensjoner i regi av for eksempel FN og EU.