>

Internasjonalt

>

Voksende lønnsgap får EU til å tenke nytt

Spriket mellom «fattige og rike» på det felles-europeiske arbeidsmarkedet vedblir. Dermed utfordres troen på at mer integrasjon mellom landene bidrar til jevnere lønnsnivå. Styrking av fagbevegelsen er ett av Eurofounds forslag til kur.

<p>KRISESKILLE: Finanskrisa og dens etterdønninger satte et hardt preg på lønnsutviklingen i mange EU-land. I EU som helhet har lønnsforskjellene siden økt.</p>

KRISESKILLE: Finanskrisa og dens etterdønninger satte et hardt preg på lønnsutviklingen i mange EU-land. I EU som helhet har lønnsforskjellene siden økt.

  • 14. mai 2015
  • Eldre artikkel

14. mai 2015

Eldre artikkel

De siste 30 årene har kløften mellom arbeidstakere med de høyeste og laveste lønnsnivåene vokst seg større i en rekke land. Særlig Thomas Pikettys gjennomgang av denne skjevfordelingen, presentert i boka Kapitalen, har bidratt til å sette spørsmålstegn ved utviklingen.

De fleste land har da også dokumentert grundig hvordan lønnsforskjellene har utviklet seg over tid – innenfor sine landegrenser. Men utviklingen av lønnsforskjeller i EU som helhet har overraskende nok knapt vært gransket overhodet, påpeker Eurofound i rapporten Recent developments in the distribution of wages.

Rapporten kartlegger lønnsforskjeller i medlemslandene så vel som i hele EU-området i perioden fra 2004 til 2011. Norge er ikke med.

Her uttrykkes det blant annet bekymring for at EU-prosjektet har mislykkes i å snu den dominerende trenden mot stadig større lønnsforskjeller. Kun i østeuropeiske land har de funnet reelle endringer som går i motsatt retning.

EU-integrering = jevnere lønn?

EU-landene har som kjent opplevd massive endringer de siste ti årene. De nasjonale markedene, inkludert arbeidsmarkedene, har grodd sammen på tvers av grensene mellom land og den kalde krigens blokker.

Også en rekke andre politiske føringer har blitt utformet for å sette felles standarder i hele EU-området (riktignok ikke alltid uten protester – for eksempel fra britene).

Denne økonomiske og politiske sammensmeltingen har ofte vært fulgt av forventninger – bevisste eller ubevisste – om at prosessen av seg selv ville medføre en utjevning av lønns- og inntektsnivåene. Om ikke nødvendigvis i hvert enkeltland, så iallfall mellom de ulike landene, oppsummerer Eurofound.

Som antydet peker imidlertid rapporten på at bevisene på at dette faktisk skjer er skrinne. Og i verste fall kan EU-integreringen lede mot en motsatt effekt, advarer forfatterne. Dersom landene ender med en lavlønnskonkurranse seg i mellom – et såkalt «race to the bottom» – vil forskjellene øke.

Ikke på USA-nivå

Å sammenligne lønn på tvers av land – med blant annet ulike valutaer og velferds-, skatte- og prisnivå – er selvsagt en statistisk prøvelse. Rapporten har foretatt en rekke metodiske valg for å forsøke å gi et sannferdig bilde av forskjellene (se rapportens kapittel 2 for detaljer).

Utregningene viser at forskjellene tross alt skiller seg fra den store handelspartneren i vest. For justert etter kjøpekraft er lønnsforskjellene i hele EU mindre enn i USA. Forskjellene på tvers av hele unionen er også mindre enn det vi finner i de tre EU-landene med de største sprikene mellom høy- og lavlønte: Storbritannia, Portugal og Latvia.

Likevel vaker enkeltland opp mot samme nivå som man finner på andre siden av Atlanteren. Målt etter den hyppig benyttede Gini-koeffisienten ligger Storbritannia, EU-landet med de største lønnsforskjellene, omtrent på samme nivå som USA (0,4).

Etter Storbritannia, Portugal og Latvia, opplever arbeidstakere i heltidsstillinger de største forskjellene i henholdsvis Kypros, Litauen og Estland. Minst ulikhet finner man i henholdsvis Belgia, Sverige, Finland, Danmark og Slovakia.

Uansett land, bidrar forskjellene mellom ulike bransjer til en betydelig andel av lønnsforskjellene.

EU-forskjellene økte etter finanskrisa

Eurofound-rapporten peker på at lønnsforskjellene ikke bare kan betraktes som en følge av finanskrisa, som ble utløst i 2008, men også en årsak. Uansett skapte krisa et klart vannskille for hvordan forskjellene var i ferd med å utvikle seg i Europa.

LES HELE rapporten (PDF) på Eurofounds nettsider: Recent developments in the distribution of wages in Europe.
LES HELE rapporten (PDF) på Eurofounds nettsider: Recent developments in the distribution of wages in Europe.

Denne utviklingen er imidlertid svært kompleks og lite entydig. Først og fremst må man skille skarpt mellom lønnsforskjellene i hele EU og i enkeltland.

I EU sett under ett var lønnsforskjellene i ferd med å minske fram til 2008. Dette skyldtes at den overordnede integreringen mellom medlemslandene førte til en utjevning av lønnsnivå på tvers av landegrensene.

De nye medlemslandene i øst hentet seg opp, mens lønnsveksten i to store «gamle» medlemsland – Storbritannia og Tyskland – stagnerte eller attpåtil falt.

I kjølvannet av finanskrisa begynte imidlertid EU-gapet igjen å vokse. Først og fremst skyldtes dette at forskjellene innad i mange medlemsland – hvor forskjellene lenge hadde vært stabile – begynte å øke markant.

I enkelte land som ble hardest rammet, særlig i Sør-Europa, falt dessuten det gjennomsnittlige lønnsnivået drastisk.

Jevnere i øst

Internt i enkelte medlemsland forløp utviklingen motsatt enn for unionen som helhet: Lønnsgapet økte fram mot finanskrisa og sank deretter de påfølgende to-tre årene.

Ser man på hele perioden fra 2004 til 2011 finner man altså en viss variasjon. Som nevnt endte lønnsforskjellene i mange østeuropeiske medlemsland opp som mindre enn de var i utgangspunktet. Lønnsnivåene nærmet seg også EU-gjennomsnittet. I øvrige land, som Østerrike, Belgia, Danmark og i mindre grad Tyskland, økte forskjellene mer eller mindre jevnt og trutt gjennom hele perioden.

Også i Frankrike og Storbritannia satte finanskrisa kun en midlertidig stopp for en taktfast utvikling mot større lønnsgap.

Viktig å skille inntekt og lønn

Statistikk kan som kjent være villedende. Lønn kan ikke alene beskrive sosiale og økonomiske forskjeller intern i land eller i EU som helhet. Vi bør derfor være bevisst på skillet mellom lønn og inntekt, påminner Eurofound-rapporten. Trendene til disse to størrelsene kan bevege seg i helt forskjellige retninger.

Finanskrisas påvirkning særlig på land i Sør-Europe og i Baltikum gir et klart eksempel på dette. Den førte til omfattende arbeidsledighet som spesielt rammet mennesker som hadde vært i lavtlønte jobber hardt.

Siden overgangen til arbeidsledighet medførte at såpass mange lavlønte «falt ut» av lønnsstatistikken, krympet de relative forskjellene mellom de best og dårligst lønnede arbeidstakerne. Med andre ord: Forskjellene innad i arbeidsmarkedene ble mindre, selv om de økonomiske forskjellene i samfunnet som helhet økte.

Ser man på det Eurofound definerer som «inntekt» – summen av et kompleks regnestykke hvor ikke bare individuell lønn, men også faktorer som kapital (eiendom), husholdningers totale økonomi og lignende (se side 40–41 for detaljer) – kan derimot statistikken gi et grellere og mer sannferdig oversikt over økonomiske forskjeller i en befolkning.

Fagforeninger som medisin?

Rapporten peker på at omfanget av partssamarbeid, tariffavtaler og kollektive lønnsforhandlinger har blitt svekket og mer fragmentert i mange av medlemslandene de siste tiårene.

Styrking av fagforeningene og dermed en større utbredelse av kollektive lønnsforhandlinger – sentraliserte forhandlinger som motsats til rent lokale eller individuelle forhandlinger ved hver virksomhet – kan imidlertid være en metode for å skape en mer sammenpresset lønnsstruktur rundt om i EU, argumenterer Eurofound.

For å underbygge dette rådet, pekes det på at forekomsten av kollektive forhandlinger innebærer et høyere lønnsnivå enn det øvrige gjennomsnittet rundt om i unionen, selv om dette ikke alltid reflekteres internt i de enkelte landene.

Eurofound viser også til en ny utredning som peker på at (lovpålagt) minstelønn også bidrar til blant annet en komprimerende effekt på lønnsnivåene.

Forsøker å vekke slumrende dialog

Eurofound-utredningen følger i kjølvannet av det som framstår som en vending i de sentrale EU-organenes syn på arbeidsmarkedets sosiale dimensjon. En sentral fanebærer for dette er Jean-Claude Juncker, som overtok som president i Europakommisjonen i 2014. Han har ved flere anledninger løftet dette temaet fram.

Dette har blitt gitt en mer håndfast form gjennom en ny-satsing på «sosial dialog», et mer eller mindre institusjonalisert begrep som daværende president i EU-kommisjonen, Jacques Delors, etablerte allerede i 1985, men som siden har havnet mer i bakgrunnen i EU-politikken. Sentralt står en styrking av de europeiske partene i arbeidslivet (fagforeninger og arbeidsgiverforeninger).

Tematikken ble bredt diskutert på en egen konferanse i Brussel 5. mars i år hvor representanter fra store deler av EUs fagbevegelse og arbeidsgiverforeninger var representert.


Pekere


 Hva er Eurofound?

  • En egen institusjon i EU-systemet som samler, analyserer og presenterer forskning som er relevant for EUs utforming av ny politikk.
  • Startet opp i 1975 og har base i Irland.
  • Forkortelse for «European Foundation for the Improvement of Living and Working Conditions»
  • Fokuserer med andre ord på spørsmål knyttet til levekår og arbeidsliv.
  • Norge er med i enkelte av utredningene, mens andre, som denne, kun fokuserer på de formelle medlemslandene.
  • Fafo er Eurofounds norske korrespondent.
 
 
 
 
 

Arbeidslivet.no

Fafo

(+47) 22 08 86 00
Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den.

Ansvarlig utgiver:
Webredaktør og design: