hovednavigasjon

Emner 

Ny offentlig pensjon: En 10 år lang saga

Mars 2018 kom partene til slutt til enighet om en ny ordning for pensjonene til offentlig ansatte. Det krevde både en rekke nye gjenopplivinger opp gjennom årene – og en lang våkenatt helt på tampen.

Klokka 05.43 natt til lørdag 3. mars ble en avtale signert mellom regjeringen, ved arbeids- og sosialminister Anniken Haugli, og arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner – LO, Unio, YS og Akademikerne, samt KS og Spekter.

Avtalen, om den blir godkjent av medlemmene i organisasjonene, vil legge nye føringer for hvordan rundt 800 000 arbeidstakere får sin pensjon beregnet og utbetalt.

Ved siden av å gå gjennom innholdet i avtalen (se lenka over), loset også seniorrådgiver Silje Aslaksen i Arbeids- og sosialdepartementet – under et møte i Pensjonsforum påfølgende fredag 9. mars – tilhørerne gjennom den lange veien fram til at man kom til enighet.

Seniorrådgiver Silje Aslaksen i Arbeids- og sosialdepartementet
SILJE ASLAKSEN ga et fullsatt Pensjonsforum innsyn i arbeidet med den nye avtalen.

Hvor lang reise denne avtalen har bak seg kan diskuteres. Noen mener den har røtter helt tilbake til nittitallet, fortalte Aslaksen innledningsvis.

2009 står likevel som det mest sentrale året fram til fullendelse i 2018. Da hadde pensjonsreformen begynt å bli rullet ut for fullt, både i lovverk og tariffavtaler. Reformen endret forholdet mellom Folketrygden (alderspensjon), tjenestepensjoner, som ble obligatoriske, og AFP.

Helt sentralt sto levealdersjustering, bygget på prinsippet om at flere år som pensjonist, grunnet bedre helse i befolkningen, innebærer at man enten må jobbe flere år (spare opp) eller få lavere årlig pensjon.

Nye problemer kom likevel til. Forsøk på å tilpasse offentlig sektor til pensjonsreformen strandet dette året. Dermed ble arbeidsmarkedet delt i to, noe som både kunne forvirre og gi forskjellige handlingsrom for ulike arbeidstakere:

  • I privat sektor ble pensjonssystemet tilpasset, blant annet gjennom økt overgang til innskuddspensjon og (fra 2011) omgjøring av avtalefestet pensjon (AFP) til en livslang ordning (altså ikke bare en førtidspensjon i noen få år, for eksempel i alderen 62–67 år. Resultatet av endringene var at det lønte seg godt å stå lenger i jobb før pensjonering, og man kunne også jobbe etterpå uten at det rammet pensjonsutbetalingene.
  • I offentlig sektor ble pensjonssystemet i liten grad tilpasset. AFP forble en ordning for tidligpensjonering i alderen fra 62 til 67 år. Levealderjustering ble innført, men uten at man fikk lagt inn gunstige regler for å kunne høyne pensjonen ved å jobbe lenger, eller mens man mottar AFP eller offentlig tjenestepensjon. I enkelte tilfeller kunne arbeidstakere rett og slett tape penger, for eksempel ved å stå «for lenge» i jobb. Levealderjusteringen betydde dessuten at pensjonene sank. (Les mer: Huskeliste for pensjon som offentlig ansatt)

Dermed seilte privat sektor sin egen vei under nye seil, mens offentlig sektor ble liggende i dokk, i påvente av nye forsøk.

Forsiktig start og krasj

Årene gikk. Fram til opptakten til sommeren 2015, da daværende arbeids- og sosialminister Robert Eriksson holdt to møter med partene i arbeidslivet for å avklare «om det var grunnlag for å starte en prosess med sikte på å finne en ny pensjonsløsning for offentlig ansatte».

På møtet 12. juni ble det enighet om at departementet innledningsvis skulle utarbeide en rapport om nye pensjonsordninger for ansatte i offentlig sektor, samt overgangsordninger. Denne 266 sider lange rapporten ble i sin tur ferdigstilt 17. desember.

– Denne ble ikke skrevet kun av rådgivere i departementet, men partene var med hele veien, vektla Aslaksen.

Rapporten ble godt tatt imot som grunnlag, ifølge rådgiveren. Likevel endte det i det hun kaller en «krasjlanding» i mai 2016. Partene trakk seg etter uenigheter om kursen på forhandlingene og tilpasning til krav.

– Alle var litt skuffa. Vi visste ikke hvordan vi skulle lande forhandlingene. Man var enige om så mye, men kom ikke videre.

Ingen trusler om stortinget

Like fullt: Arbeidstakernes organisasjoner – LO, Unio, YS og Akademikerne – var gira på framdrift. 22. februar 2017 etterlyste de i brevs form signaler «fra regjeringen om hvordan den vil legge til rette for en videre framdrift i arbeidet som involverer partene på en mer forpliktende måte» og hvordan Solberg-regjeringen så for seg en ferdigstilling av en avtale.

Svaret kom litt over en måned senere, 24. mars:

«Jeg tar (…) sikte på at jeg høsten 2017 vil ta initiativ til en avsluttende prosess med mål om å komme fram til enighet om en løsning om offentlig tjenestepensjon med partene. Jeg legger opp til at prosessen skal ha rom for at resultatet forankres i organisasjonene.»

Et viktig moment i sitatet over, var at regjeringen lot partene få ha en hånd på rattet, i stedet for at de skulle gå til stortinget for at flertallet her skulle diktere de nye ordningene. Det var altså ikke et ris bak speilet om man ikke ble enige, men «konsensuspregede forhandlinger» i regi av et klassisk norsk trepartssamarbeid.

En rekke møter fulgte:

– Det ble en sen høst. Men i desember i fjor ble det enighet om hvordan forhandlingene skulle komme i gang. En todelt prosessavtale ble inngått, fortalte Aslaksen.

  1. Første fase: arbeidsgruppe skal gi en felles beskrivelse av hovedelementene i en fremtidig pensjonsløsning
  2. Andre fase: sluttføre en avtale om pensjon senest 1. mars 2018

I løpet av første fase holdt en representativ arbeidsgruppe fem møter. Etter hvert ledet dette over til knesetting av en skrivegruppe som skulle utarbeide en ny rapport, ferdigstilt. 2. februar.

– I første fase fikk vi jobbe i fred. Det var ingen stor oppmerksomhet om det som foregikk. Men da andre fase kom i gang var det – uvant for en pensjonsbyråkrat – plutselig masse presse som dukket opp, fortalte Aslaksen.

En siste natt med gjengen

Andre fase besto formelt sett av fire møter, hvor tilbud og krav ble framsatt. Igjen ble en skrivegruppe nedsatt. Rundt åtte møter fulgte tett-i-tett.

2. mars – allerede noe på overtid – kom staten med sitt til da fjerde tilbud. Partene kom med noen korte kommentarer, før de gikk hver for seg for å diskutere tilbudet i møterom rundt i departementet. Politikere og øvrige ledere ble koblet inn.

To tema sto fremdeles i veien for en enighet:

  • Grunnsatsen: Hvor stor andel av lønnsnivået som arbeidsgiveren setter av til pensjon til den enkelte.
  • Slitertillegget: TIlrettelegging for personer som jobber i slitsomme yrker der det for mange er vanskelig å stå så lenge i jobb som pensjonssystemets hovedregler legger opp til.

Det ble en lang natt – «trepartssamarbeid in action», som Aslaksen kaller det. I grålysninga ble imidlertid alle nok fornøyde til at et kompromiss kunne inngås.

– Det vekslet mye mellom frustrasjon, forventning og spenning. Men klokka 05.44 ble det signert en avtale og vi kunne innkalle til pressekonferanse senere på dagen. Det var et stort øyeblikk – ja, høydepunktet i min faglige karriere, sa hun.