Mekling i 100 år - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

Riksmekleren 100 år:

Hvor langt skal staten gå for å hindre streiker?

Det var sterke klassemotsetninger og hete diskusjoner som til slutt førte til opprettelsen av en offentlig meklingsinstitusjon i 1915 – i dag kjent som Riksmekleren. Streik og lockout ble for 100 år siden oppfattet som en trussel mot samfunnsordenen og staten ønsket å legge til rette for at partene skulle komme til enighet uten arbeidskamp.
Fra fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Denne streiken rettet oppmerksomheten mot lønns- og arbeidsvilkårene i industrien.
Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Fra fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. Denne streiken rettet oppmerksomheten mot lønns- og arbeidsvilkårene i industrien.

Dagens publikum kjenner Riksmekleren gjennom nyhetssendinger i forbindelse med at lønnsoppgjørene har «gått til mekling». Det er Riksmekleren og korpset av meklere som får oppgaven med å finne ut av uløselige floker som har oppstått i forhandlingene mellom partene i arbeidslivet.

 I år feirer både Riksmekleren og Arbeidsretten 100 år. Det tok 13 år fra det det første lovforslaget om offentlig mekling til vedtaket om opprettelsen av en meklingsinstitusjon med arbeidstvistloven i 1915. Men den løsningen som til slutt ble valgt, har til gjengjeld fungert nesten uendret i over 100 år.

«Fred er dog det beste. Riksmekleren gjennom hundre år» er tittelen på jubileumsboka som gis ut av Pax forlag.  Boka har bidrag fra Ådne Cappelen, Nils Dalseide (red.), Steinar Holden, Kalle Moene, Rolf Negård, Kristine Neergaard, Tor Arne Solbakken og Stein Aabø. Les mer om boka hos Pax

I 1889 kom det som regnes som den første moderne streik, da typografenes fagforening i Kristiania organiserte en streik for høyere lønn. Samme år gikk fyrstikkarbeiderskenes til spontan streik, noe som bidro til å sette søkelyset på dårlige lønns- og arbeidsvilkår i industrien, og behovet for offentlige reguleringer. Arbeidskonfliktene kunne være langvarige.

Én million arbeidsdager tapt på ett år

På Røros streiket for eksempel gruvearbeiderne i ni måneder i 1901. Konfliktnivået i tiåret 1903–1912 var minst tre ganger så høyt som i årene 1980–2000. I 1911 gikk én million arbeidsdager tapt på grunn av streik eller lockout.

Den norske meklingsordningen vokste med andre ord fram i en periode med sterke klassemotsetninger og mellom den organiserte fagbevegelsen og arbeidsgiverne. Statens inngripen i konfliktene var kontroversiell, siden forbud mot arbeidskamp og regler om mekling og voldgift påvirket maktforholdene i arbeidslivet. Dessuten oppfattet ikke partene statsmakten som nøytral.

Organisasjonene kommer

Tanken om å benytte lovregulering for å begrense omfanget og skadevirkningene av arbeidskonflikter fikk feste i norsk debatt fra slutten av 1800-tallet.  I årene etter vokste det fram sterkere organisasjoner både på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden. Antall fagorganiserte økte fra knappe 15 000 i 1899 til drøye 74 000 i 1914. Arbeidstakersidens organisasjoner vokste til en handlekraftig politisk bevegelse.

Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) – ble etablert i 1900. Også på arbeidsgiversiden vokste medlemstallet raskt. I 1914 hadde N.A.F. drøye 1500 medlemsbedrifter med til sammen 86 000 beskjeftigede arbeidere, 76 000 av disse innen industrien. Til sammenligning var det samme år totalt 150 000 arbeidere innen industri og bergverk.

En fordel for arbeidstakerne?

De første norske forslagene om en meglingsordning så dagens lys rundt starten av 1900-tallet. Den nyopprettede Landsorganisasjonen utredet allerede i 1900 et forslag om en «Lov om faglige Forligs- og Voldgiftsretter», og sendte dette ut til sine medlemmer. Inspirasjonen kom fra utlandet, og tanken var at dette ville være til fordel for en arbeidstakerside som ennå sto svakt vis-a-vis arbeidsgiverne. Forslaget ble ikke tatt videre i LO, men regler om tvungen mekling og frivillig voldgift ble et viktig element i den første avtalen mellom LO og Norsk Arbeidsgiverforening – det som omtales som Hovedavtalen av 1902.

13 år fra forslag til vedtak

I 1902 fikk Stortinget et forslag om «utfærdigelse af en lov om registrerede fagforeninger samt mægling og voldgift i arbeidstvistheder» (Ot.prp. nr. 11. 1902–1903). Stortinget la forslaget til side, først og fremst på grunn uenighet om den såkalte foreningsretten, det vil si retten til å organisere seg. Det kom etter hvert flere forslag om et offentlig meglingsinstitutt. Men det var først med arbeidstvistloven i 1915 at Stortinget klarte å bli enig om opprettelsen av et offentlig meklingsinstitutt.

Behov for offentlig inngripen

Forholdene mellom arbeidstakere og arbeidsgivere hadde også endret seg radikalt i årene mellom 1902 og 1915. Begge sider samlet sine tropper. Med landsdekkende tariffavtaler og økt medlemstall ble også de samfunnsmessige konsekvensene av arbeidskonfliktene større.  Dette forsterket oppfatningen blant politikerne om at mekling måtte bli et offentlig anliggende. Samtidig ble partsforholdene ble formalisert.  Organisasjoner på begge sider kunne i større grad forplikte seg, både overfor hverandre og en meklingsinstitusjon.

Tiltro var viktigst

Arbeidstvistloven fra 1915 bygde på en annen tankegang omkring meklingens rolle enn de første forslagene. Opprinnelig så man for seg meglingsråd på tre personer som fungerte som en tilnærmet voldgiftsrett, og som skulle legge fram en offentlig innstillig basert på vitneavhør og flertallsvedtak.

Løsningen fra 1915 ble imidlertid en ordning der en enkeltstående meklingsmann skulle forsøke å mekle fram et forslag basert på partens vilje til å komme fram til en løsning. Prinsippet om offentliggjøring ble forlatt. Å opprettholde partenes tiltro til institusjonen, og til mekleren selv, ble viktigere enn å forsøke å tvinge fram en enighet ved å appellere til den offentlige opinion.

Partenes innflytelse

Historien om framveksten av meklingsinstitusjonen er også et tidlig eksempel på partenes innflytelse på arbeidslivslovgivningen.  I hovedsak var det politikerne og statsmakten som ledet an i arbeidet med å etablere offentlig mekling. Verken regjeringen eller Storting så for seg at denne typen institusjoner kunne utformes uten innspill fra partene.

Landsorganisasjonen og Arbeidsgiverforeningen påvirket gjennom høringer og uttalelser, men ikke minst ved at de i 1914 skjøv motsetningene til side og utformet et lovforslag som langt på vei dannet grunnlaget for arbeidstvistlovens bestemmelser om mekling.  Dermed fikk den praktiske erfaringen LO og N.A.F. hadde fra forhandlinger sterk innvirkning på utformingen av det meklingsinstituttet som ble etablert.

Partene ble også hørt når den første riksmeglingsmann skulle utnevnes. Departementet var opptatt av å finne en mann som hadde partens tiltro og respekt.

Les også: 100 år for arbeidsfred (arbeidslivet.no)