hovednavigasjon

Emner 

Hvorfor feirer vi 1. mai?

Helt siden slutten av 1800-tallet har arbeidernes dag blitt markert på denne datoen i de fleste land. Bakgrunnen var et blodig streikeslag i Chicago og kampen om åttetimersdagen.
I SNART 130 ÅR har arbeidernes dag blitt markert i norske byer. Her marsjerer Brumundal Sag- og høvleriforening i 1950 eller 1960-årene.
Foto: Ukjent / Anno Domkirkeodden I SNART 130 ÅR har arbeidernes dag blitt markert i norske byer. Her marsjerer Brumundal Sag- og høvleriforening i 1950 eller 1960-årene.

Fra gamle tider i Europa var tida rundt 1. mai brukt til feiringer av at våren var i full anmarsj. Frøene i jorda skjøt opp og lovte grøde til menneskeheten. I Norge og Norden ble dagen kalt gauksmesse eller Valborg-dagen.

På slutten av 1800-tallet ble den imidlertid (også) preget av den nye politiske virkeligheten som slo ut i blomst. Dette ble datoen den nye arbeiderbevegelsen markerte seg selv – sin kultur, sin makt og sine krav.

Fremdeles er 1. mai en anledning til arbeidstakere både å feire sine seire og å løfte tema som de mener er kritikkverdige i arbeidslivet.


Makt og motmakt

Siste halvdel av 1800-tallet ble sterkt preget av at industrialismen hadde skapt en stor arbeiderklasse. Denne samlet seg gjerne tett i de store byene.

I hovedsak var det likevel arbeidsgiverne som ensidig rådet over lønn og andre arbeidsvilkår. Kimen til arbeiderbevegelsen var dermed sådd. Fagforeninger ble dannet i stadig flere bransjer.

Gjennom streik og andre former for organisert arbeidskamp startet kampen for å forhandle fram tariffavtaler og bedrede vilkår. Politikerne begynte også å ta større hensyn gjennom å lage lover som beskyttet arbeiderne.

De store sosiale og økonomiske framgangene kom ikke uten ofre og store politiske splittelser. Konfliktene knyttet til streiker og lockouter var tidvis voldsomme og ofte dødelige.

For 1. mais del ble hendelsene på torget Haymarket i Chicago i USA sentrale.


Åtte timer, åtte ofret

I 1886, i flere amerikanske byer, hadde fagforeningene valgt denne datoen for begynnelsen av streiker og markeringer for å få åtte timers arbeidsdag. Denne varte i flere dager.

Utenfor en fabrikk i Chicago den tredje dagen ble én eller to av aksjonistene drept og flere skadd da politiet gikk inn for å beskytte streikebrytere og å skremme fagforeningene.

Dagen etter arrangerte anarkister en stor protestdemonstrasjon på Haymarket-torget. Dette gikk fredelig for seg inntil politiet på tampen av dagen ankom for å kreve at de få gjenværende spredte seg. En ukjent person kastet da en bombe mot politiet. 7 politimenn ble drept og 60 skadd. Politiet svarte med å skyte rundt seg, noe som drepte mellom 4 og 8 sivile og skadde mellom 30 og 40.

 
Denne graveringen ble til å begynne med den mest brukte gjengivelsen av hendelsene i Chicago 4. mai 1886, produsert samme år. Den bærer preg av fortetting ved å gjengi hendelser som skjedde på ulike tidspunkt – inkludert metodistpastoren Samuel Fieldens tale, som ble holdt før hendelsene. Foto: Harper's Weekly /Wikimedia


Reaksjonene på hendelsene ble sterke og bidro mer enn annet til å gi hendelsen politisk og historisk betydning. Myndighetene endte med å anklage åtte anarkistledere for å ha konspirert med eller hjulpet den ukjente gjerningspersonen.

Mange av dem var ikke en gang til stede. Bevisene viste seg senere i stor grad å ha blitt fabrikkert og både dommer og jury skal ha vært lite nøytrale. Fire av de dømte ble hengt, én utførte selvmord, mens de siste tre til slutt ble benådet.

Den største og mektigste fagforeningen på den tiden, Knights of Labour, fikk dessuten mye av skylden for hendelsen. Om enn radikale, i den forstand at de ønsket å dyrke et alternativ til kapitalismen (gjennom etableringen av kooperativer), bar også denne koblingen preg av mangel på bevis. De endte like fullt på samme måte å miste mye legitimitet og mange medlemmer til mindre radikale alternativer.

Hendelsene disse maidagene ble en viktig årsak til at 1. mai ble valgt som den internasjonale arbeiderdagen av den såkalte andre internasjonale, i Paris i 1889, og markert for første gang året etter. Den sentrale kampsaken var da fremdeles å innføre åtte timers arbeidsdag.


1. mai 1890

I Norge ble dermed også 1890 begynnelsen på 1. mai som en kampdag. Fram til da ble riktignok åtte timers arbeidsdag vurdert som en for radikal kampsak av den norske fagbevegelsen, slik at kravet her hadde vært ti timer.

Hvor store demonstrasjonene var er uklart, men både sosialistiske foreninger og arbeiderforeninger knyttet til datidens Venstre skal ha holdt markeringer i flere norske byer. Enkelte valgte å holde disse på førstkommende fridag.

En artikkel på nettsidene til Arbeidernes arkiv og bibliotek oppsummer 1. mai-markeringen i hovedstaden slik:

Godværet bidro til å gjøre dagen vellykket. Allerede klokken to var Youngstorget fullt av mennesker, og litt før tre kom Den socialdemokratiske forening under sin fane, med Aftenpostens ord «en liden Trop Socialister under sin blodrøde Fane2. Avisen var imponert: «Der var deiligt Solskin og Feststemning over det ganske Torv. For det var virkelig en Extrafornøielse, man ikke var vant til.» Ifølge Dagbladet foregikk samlingen med en «Ro og en Præcisjon som tyder paa, at vore Arbejdere nu har faat en god Forstaaelse af Slagordet ‘Takt, Takt, pas paa Takten’.»

Både før og etter 1890 hadde vi samtidig en tradisjon for at 17. mai ble benyttet som en mulighet for arbeiderne å løfte tema gjennom egne fanetog. De kommunale fanetogene var gjerne kontrollert av borgerlige partier, slik at man fikk lite plass til politiske demonstrasjoner.

Dette var lenge en politisk dragkamp. For eksempel i Oslo vedble arbeiderbevegelsen å ha egne arrangementer helt fram til 1937, da Arbeiderpartiet fikk flertall i det kommunale 17. mai-komiteen. Flere byer hadde en lignende utvikling.