Sårbare kår for nordisk balansekunst - Arbeidslivet.no

hovednavigasjon

Emner 

NordMod 2030:

Sårbare kår for nordisk balansekunst

De nordiske landenes suksess er plantet på tre helt sentrale «pilarer», ifølge en Fafo-rapport. Dersom én av disse kommer i ubalanse, kan derimot de nordiske modellene raskt miste fotfestet.
TREDELT BALANSE: Fafo-forsker Jon Erik Dølvik mener at de nordiske modellenes suksess kan beskrives med tre «pilarer» og deres innbyrdes balanse: sterke, aktive stater, brede velferdsstatlige ordninger og regulerte arbeidsmarkeder.
FOTO: Colorbox TREDELT BALANSE: Fafo-forsker Jon Erik Dølvik mener at de nordiske modellenes suksess kan beskrives med tre «pilarer» og deres innbyrdes balanse: sterke, aktive stater, brede velferdsstatlige ordninger og regulerte arbeidsmarkeder.

Hvordan forene likhet med effektivitet? Et tettvevd sosialt sikkerhetsnett med åpne økonomier i tett globalisert konkurranse?

For mange økonomer er dette et «enten eller». Likevel har de nordiske landene i stor grad klart å kombinere denne balansegangen hvor i utgangspunktet sosialistiske og markedsliberale prinsipper og verdier eksisterer side ved side, oppsummerer Fafo-forsker Jon Erik Dølvik i Grunnpilarene i de nordiske modellene, en delrapport som inngår i det nordiske forskningsprosjektet NordMod 2030.

Attpåtil rager de nordiske landene – Island, Finland, Danmark, Sverige og Norge – jevnt over helt i toppen på de fleste oversikter over alle verdens staters sosiale og økonomiske prestasjoner.

Hvordan klarer denne «humla» å fly så ubesværet og godt?

Gyllent triangel

Mange forhold har blitt trukket fram i et forsøk på å forklare landenes suksess: små og åpne liberale økonomier, nøktern makroøkonomisk politikk, arbeidslinja, universell velferdsstat, likestilling, utdanningsnivå – eller vagere forhold som gunstig geografi, luthersk arv, homogene befolkninger eller tillitvekkende stater med sterke demokratiske røtter.

For så vidt relevante karakteristika, men likevel evner ikke slike enkeltfaktorer – som er felles for mange land – å avdekke de nordiske modellenes kjerne og særpreg, mener Fafo-forskeren.

Jon Erik Dølvik, NordMod-seminar 16. april 2013
SENIORFORSKER Jon Erik Dølvik la fram sine funn på et NordMod-seminar i Oslo 16. april. 

Han peker derimot på tre mer overordnede prinsipper og deres samspill:

  • De institusjonelle betingelsene for helhetlig koordinering mellom partene i arbeidslivet, velferdsstaten og den økonomiske politikken («triangel-modellen»).
  • Evnen til å koordinere og tilpasse politikken på disse områdene har vært betinget av «jevnbyrdige maktforhold og et konstruktivt ‘konfliktpartnerskap’» mellom sterke kollektive aktører i arbeidslivet.
  • Dette har videre lagt grunnlag for brede, langsiktige investeringer i menneskelige ressurser, kunnskap og mobilisering av arbeidskraft.

Samspillet mellom disse faktorene har bidratt til at samfunnsinstitusjonene har hatt høy tillit i befolkningen, forteller Dølvik.

– Det har også vært en forutsetning for de nordiske landenes evner til å tilpasse seg og å håndtere kriser, legger han til.

Historisk dypdykk

Delrapporten foretar et dypdykk i regionens historie og utviklingen av de nordiske modellene; fra vikingtidens slutt, via Kalmar-unionen og etterfølgende konflikter og stormaktsspill, til nyere tids industrialisering, arbeiderkamp og nasjonal selvstendighet for Norge, Finland og Island.

Den oppsummerer også i egne kapitler de ulike epokene som har preget regionen siden første verdenskrig og fram til i dag – alt i lys av framveksten av de fem landenes individuelle, men samtidig nært beslektede, versjoner av den såkalte nordiske modellen.

Striden om hvilke politiske partier som har «eierskap» til den nordiske modellen er i en historisk kontekst bygd på relativt svake argumenter, ifølge Dølvik. Han mener samfunnsendringene var for sterke til at partipolitikken kunne bremse eller styre den. Mange av reformene ble formet i spenningsfeltet mellom motstridende krefter og interesser.

– Man kan ikke forstå denne perioden ved å se på hvilke partier som hadde flertall eller satt ved makta til enhver tid. Da overser man hvilken kraft endringene i klasseforhold og velgergrunnlag fikk som følge av industrikapitalismens framvekst, vektlegger han.

Fredelig framvekst

Apolitisk var perioden dog ikke. Den sterke konflikten som fulgte med arbeiderklassens framvekst ledet i mange land til framvekst av totalitære regimer. Men, delvis med unntak av Finland, klarte man i Norden å løse disse motsetningene i samfunnet på fredelig vis.

Nøkkelen lå i det å tilrettelegge for en institusjonalisert maktbalanse med klare spilleregler; de nasjonale regulerings- og avtalesystemene som vi fremdeles bygger videre på i dag. Denne «Pax Nordica» skapte grobunn for tillit og forutsigbarhet, og til at nye konflikter kunne løses.

Dølvik oppsummerer i delrapporten disse «pilarene» som oppsto slik:

  • Sterke, aktive stater som la vekt på internasjonal frihandel. Tett samarbeid med partene i arbeidslivet og en økonomisk politikk innrettet mot full sysselsetting som grunnlag for å fremme sosial utjevning og bedring av lønns- og arbeidsvilkår
  • Brede velferdsstatlige ordninger som beskyttet mot inntektstap, bygget på universalisme, standardsikring og arbeidslinja i sosialpolitikken. Offentlig utbygging av gratis utdanning og omfattende sosiale tjenester for å fremme utjevning av levekår, likestilling og kvinnelig deltakelse i yrkeslivet
  • Regulerte arbeidsmarkeder bygget på samspill mellom lov og avtaler. Sentralisert koordinering av lønnsdannelsen. Sterke og jevnbyrdige organisasjoner med eksportindustrien i front forhandlet både sentralt og lokalt, supplert med bredt partssamarbeid om verdiskaping og produktivitet. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk som la vekt på aktivering og opplæring.

Dølvik refererer til dette som «triangel-modellen».

Men, som fysikkens lover jo krever, må alle tre pilarer stå stødig om byggverket skal holde seg oppreist.

Skjør balanse

Som man har sett under finanskrisa, bunner de nordiske landenes suksess fremdeles i sammenhengen mellom makroøkonomisk politikk, avtalebasert lønnsdannelse og velferdspolitikk, forteller Dølvik.

Men dette systemet er sårbart:

– Dersom ett av disse områdene enten blir for svakt eller sterkt i forholdet til de andre to, vil det raskt kunne oppstå uro og konflikt i systemet som helhet. Slik som man så på åtti- og nittitallet, sier han.

Fafo-forskeren råder derfor samfunnstoppene til å se skogen, og ikke bare trærne, i politikken. Den nordiske modellen defineres nemlig ikke av de enkelte virkemidlene i lønnsforhandlingene eller i velferds- eller pengepolitikken.

– Man kan derfor ikke velge fritt hvorvidt man vil gjøre det bra eller dårlig på områder som vekst, sysselsetting eller sosial utjevning uten at modellen blir skadelidende. Alle disse tiltakene og resultat-indikatorene må ses i sammenheng. Gjensidighet må til for at de nordiske modellene skal være bærekraftige økonomisk, institusjonelt og politisk.

Balansen mellom staten og arbeidslivets parter har samme sårbarhet, fortsetter han, og viser til at alle må bevare sin selvstendighet og styrke.

– Dersom en av disse partene tenker kortsiktig og gir avkall på sin uavhengighet, vil maktbalansen raskt forrykkes. Evnen til koordinering og samordning blir da skadelidende. Dette kan for eksempel skje ved at en svak regjering enten konsekvent søker konsensusløsninger med partene eller starter et «alliansespill». Dette vil kunne resultere i motstridende og vilkårlige løsninger, handlingslammelse eller vedvarende skjevheter i maktforholdene mellom partene.

Lavtrykket fra Europa

Dølviks delrapport er del av NordMod-prosjektets første fase. Den er derfor først og fremst tilbakeskuende for å danne et grunnlag for i neste omgang å se på de nordiske modellenes kår i dag og hvordan de i framtida vil kunne utvikle seg.

Likevel sender Fafo-forskeren i rapportens avslutning et øyekast framover. Her legger han ikke skjul på at de står «overfor store ytre og indre utfordringer de nærmeste tiår».

Spesielt en langvarig økonomisk krise i Europa vil også i Norden kunne forårsake høy arbeidsledighet, press på velferdsordningene, økte inntektsforskjeller og endringer i politisk atferd og maktforhold.

– Når landene i tillegg baler med en voksende eldrebølge, sviktende fagorganisering og økende inkluderingsproblemer, kan det oppstå sprekker i fundamentet til de nordiske arbeids- og velferdsmodellene. Derfor er det helt kritisk at institusjonene har evne til tilpasning og nok oppslutning og samarbeidsevne til å kunne drive gjennom omstillinger.


Rapporten

Jon Erik Dølvik:

Grunnpilarene i de nordiske modellene – et tilbakeblikk på arbeidslivs- og velferdsregimenes utvikling
(Fafo-rapport 2013:13)

Oppdragsgiver: SAMAK