I oktober 2001 undertegnet Stoltenberg I-regjeringen og partene i arbeidslivet den første intensjonsavtalen om inkluderende arbeidsliv (IA).
Siden har avtalen blitt revidert og fornyet hvert fjerde år. Målsettingene kan da endres ved forhandling. 18. desember 2018 ble avtalen fornyet med virkning ut 2022.
Størrelsen på det gjennomsnittlige sykefraværet er den enkleste og mest brukte faktoren for å måle IA-avtalenes suksess. Dette inkluderer både egen- og legemeldt sykefravær.
På et mindre håndfast nivå, er ett argument også at tiltakene har en verdi i seg selv, ved at de vil ha en god påvirkning på de enkelte arbeidsmiljøene, med en mer inkluderende og tolerant kultur som resultat.
Noe over halvparten av ansatte nordmenn jobber i en IA-virksomhet.
- Regjeringen.no: IA-avtalen 2018–2022 (pdf)
Mål og motiver
Formålet med IA-avtalen er å opprettholde en høy aktivitet i arbeidsstyrken. Innsatsen rettes mot å hindre at personer av ulike grunner faller ut av – eller aldri kommer seg inn i – arbeidsmarkedet.
Å skape forebyggende arbeidsmiljø står sentralt for IA-avtalen. Det samme gjelder det å fikse god oppfølging av de med hyppige og/eller langvarige sykefravær.
I 2018-avtalen formuleres det overordnede målet slik:
IA-avtalen skal skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge sykefravær og frafall og på denne måten bidra til å øke sysselsettingen.
Først og fremst skal det gjennomsnittlige sykefraværet reduseres. 2018-avtalen fastsetter et mål om 10 prosents reduksjon de kommende årene, målt mot snittet for 2018.
2009- og 2013-avtalene fastsatte også et konkret mål for at yrkesdeltakelsen blant arbeidstakere over 50 år i gjennomsnitt skulle forlenges. Først med seks måneder, deretter skjerpet til 12 måneder. 2018-avtalen har forlatt et tallfestet mål på dette området.
Regjeringen forpliktet seg i samme avtale til å ikke endre sykelønnsordningen i den neste fireårsperioden. med mindre partene selv gikk inn for dette.
Hvordan?
I skrivende stund (årskiftet 2018/19) har ikke partene blitt enige om virkemidlene for å oppnå IA-avtalens målsettinger. Dette skal avklares innen sommeren 2019.
Tidligere har avtalens virkemidler blant annet handlet om å hjelpe arbeidstakere med begrenset arbeidsevne til å kunne bidra på en arbeidsplass litt – selv om 100 prosent er utelukket. Dermed håper man å begrense antallet personer som havner eller blir stående på ulike trygdeordninger, noe som vil kunne spare samfunnet for store utgifter.
Den ferskeste avtalen la likevel vekt på arbeidslivsentrene, formidling, opplæring og egne bransjeprogram.
- Hjelpeside: Departementet har flere praktiske veiledere på idebanken.org
- Overordnet: En samlesisde på Regjeringen.no
Overordnet organisering
Ansvaret for at IA-avtalen fungerer er delt på mange hender. På vegne av regjeringen, står Arbeidsdepartementet for den politiske styringen av avtalen. Representanter for LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter, Akademikerne og Kommunal- og moderniseringsdepartementet er ellers de som signerer avtalen.
Det overordnede ansvaret for å følge opp avtalen på et nasjonalt nivå er samlet i Arbeidslivs- og pensjonspolitisk råd. Her sitter et utvalg av de involverte parter.
Disse partene er også representert i en arbeidsgruppe – Oppfølgingsgruppe for IA-avtalen – som har en mer detaljert løpende oppfølging og som forbereder drøftinger for rådet.
I tillegg er det nedsatt en egen faggruppe som forholder seg til de mer tekniske og metodiske sidene ved avtalen.
Den norske arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) har oppgaven med direkte å bistå hver enkelt IA-virksomhet.
Partene arrangerer sammen en årlig IA-konferanse.
Slik fungerer avtalen
Både private og offentlige virksomheter velger selv om de vil inngå en IA-avtale. Dersom viljen er til stede, inngår virksomheten en samarbeidsavtale med NAV. Begge partene plikter å utpeke en fast kontaktperson.
IA-virksomheter får rett til utvidet bruk av egenmeldinger. De får også tilgang til finansiering av IA-tiltak ved bedriftshelsetjenesten eller ved annen tilrettelegging overfor de ansatte.
Kostnaden fordeles mellom staten og hver enkelt bedrift eller organisasjon, men et sentralt insentiv er at det skal være økonomisk lønnsomt for virksomheten å være målrettet i IA-arbeidet.
IA-virksomheter kan søke om tilretteleggingstilskudd for å dekke utgifter i forbindelse med forebyggende tiltak for å forhindre sykemelding eller for å tilrettelegge ved sykdom.
Gradert sykemelding kan benyttes på ansatte med arbeidsevner opp til 80 prosent. Arbeidstakeren mottar lønn for den reduserte arbeidstiden, mens sykepenger utbetales for den resterende prosentsatsen. Dersom det er mulig, skal alltid denne ordningen være førstevalget.
Et annet tiltak, er NAVs ordning med IA-plasser. Her kan personer få prøve seg i en ny type arbeid eller på en ny arbeidsplass. Arbeidsgiveren mottar en økonomisk kompensasjon for å stille plassen til rådighet.
Historisk bakteppe
Fra midten av 1990-tallet økte sykefraværet sterkt i Norge. Antallet personer på uførepensjon økte også sterkt, samtidig som yrkesdeltakelsen blant personer over 60 år dalte. Beregninger tilsa at problemene ville fortsette å vokse i styrke, og med dem statens utgifter, dersom man ikke iverksatte tiltak.
Bondevik I-regjeringen nedsatte derfor i 1999 et bredt sammensatt utvalg for å se på mulige tiltak. Resultatet skulle legge grunnlaget for signeringen av IA-avtalen to år senere.
I perioden 2001 til 2009 forble det totale sykefraværet så å si uendret, ifølge Statistisk sentralbyrås gjennomgang. Imidlertid økte andelen av langvarig sykefravær i løpet av disse åtte årene. Sykefraværet gikk ned i industrien, men økte mest i hotell- og restaurantbransjen.
Sykefraværet kan måles på mange måter. Statistisk Sentralbyrås årsoversikt (tabell 07869) inkluderr både egen- og legemeldt fravær:
Sykefraværet for begge kjønn har altså holdt seg mellom 6,3 og 6,5 prosent siden 2012. Kjønnsforskjellene er likevel store. I 2017 hadde menn 4,9 prosents sykefravær og kvinner 8,2 prosent.
- Mer forklart statistikk: Nav.no: Sykefraværsstatistikk
Effekten av IA-avtalen har vært omgitt av tidvis heftige diskusjoner og forhandlinger. Fordelingen av utgifter for sykefravær mellom staten, den enkelte arbeidsgiver og arbeidstakeren selv – i form av reduserte ytelser – er en gjenganger i den politiske debatten.
Forhandlingene om fornying av avtalen har ved enkelte anledninger foregått på overtid.
Evaluering av IA-avtalen
SINTEF evaluerte IA-avtalens nedslagsfelt fra 2001 til 2009 og fra 2010 til 2013. En egen partsstyrt oppfølgingsgruppe evaluerte dessuten midtveis, i 2016, avtalen for 2014–18.
Se ellers NAVs gode oversikt over tidligere evalueringer.
- ALT OM: Inkluderende arbeidsliv
Relevant Fafo-forskning
For en mer fullstendig liste – inkludert mange undersøkelser i spesifikke bransjer, får du den beste oversikten på Fafo.no: Inkluderende arbeidsliv
2022-faktaflak: LO-tillitsvalgtpanel: Arbeid med avtalen om inkluderende arbeidsliv
2018-rapport: Seniorer i industrien – arbeidslivets slitere
2018-rapport: Sysselsetting av unge med nedsatt funksjonsevne
2016-notat: Virker tiltakene? Effektanalyser av virksomhetsinitierte tiltak på ansattes sykefravær og uførepensjonering
Målet for lengre yrkeskarrierer er tema for Tove Midtsundstads doktoravhandling (2015). IA som strategi for lengre yrkeskarrierer. En analyse av virksomhetenes seniorpolitikk og dens effekt på tidligpensjoneringen (Universitetet i Oslo).
2016-rapport: «IA-ledelse 2.0 – NED med sykefraværet!»
2016-rapport: Retaining Older Workers
Mer (oppdateres kontinuerlig): Fafo.no: Inkluderende arbeidsliv
