hovednavigasjon

Emner 

Samordnet lønnsdannelse er organisert lønnsdannelse

Hvorfor vi ikke bør endre lønnspolitikken på grunn av flyktningkrisen.

Vi har lenge påpekt at den store tilgangen til lavlønnet arbeidskraft etter EU-utvidelsen ville sette sitt preg på det norske arbeidsmarkedet.

Også for vurderingen av hvordan mottaket av flyktninger kan skje er innsikt om dette relevant. Til nå er det innvandring med arbeid som hovedmål som har dominert.

Nettoinnvandring  eksklusive Norden etter oppgitt bakgrunn, iflg SSB

Vi ser at flyktninger har vært et økende men mer stabil innslag. Deres sysselsettingsrate har også gjennomgående vist seg lave.

Det foreligger etter hvert mange studier som viser betydelige  effekter av innvandringen på lønnsdannelsen. Vi har i eget vedlegg til dette notatet fått en omtale av dette fra Samfunnsøkonomisk analyse. Hovedfunnene er at innvandringen har redusert lønnsveksten gjennomgående, men spesielt mye i byggenæringen og privat tjenesteyting med mye lavlønnskonkurranse.

Dette bør ha betydning for hvordan flyktningene kan innpasses.

I tillegg til tiltak for  integrering, er det et viktig spørsmål i hvilken grad en samtidig sikrer bærekraften i organisasjonslivet og lønnsdannelsen. I tilknytning til dette  reises ofte forslag om mer åpning for lavlønnsjobber  for å lette inngangen i arbeidsmarkedet for nykommere.

Fra et bedriftsøkonomisk perspektiv kan det, i hvert fall, kortsiktig fortone seg fristende å handle den billigste arbeidskraften. Spørsmålet er om det vil lønne seg om en hensyntar virkningen av mulige tilbakevirkninger gjennom et endret arbeidsmarked.

I Norge har det lenge vært bred enighet om at samordning av lønnsdannelsen er ønskelig. Dette gjøres gjerne med[1] fem begrunnelser:

  1. Det bremser et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper ved press i arbeidsmarkedet som gir «for høy» lønnsvekst
  2. Fremmer opplæring av lavlønte fordi de er «dyre» og høylønte fordi de ikke får stor lønnsgevinst
  3. Fremmer produktivitet, automatisering og omstilling ved at den billigste arbeidskraften blir «dyr» gjennom sentralt avtalte lavlønnsnivåer
  4. Fremmer tillit, samarbeid og sosial kapital
  5. Flat struktur gir bedre flyt av kunnskap

Når de fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge kan dette i større eller mindre grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer dårligere. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere (arbeidsløsheten lavere). Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som 7-8 pst, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse "for mye".

Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles «likevektsledighet» eller «strukturell arbeidsløshet». Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsløsheten kan bli før pris- og lønnspresset blir «for stort».

Dette arbeidsløshetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, blant annet fordi det kan endres over tid. De etterfølgende anslag illustrerer imidlertid at arbeidsmarkedene fungerer ulikt mellom land og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig.

Anslag på «likevektsledighet» (NAIRU)
2014 fra OECD
Frankrike 9,3
Polen 9,2
Belgia 8,0
Finland 7,5
Sverige 7,5
Storbritannia 6,3
Danmark 6,3
Tyskland 5,9
USA 5,4
Nederland 5,2
Østerrike 4,5
Sveits 4,0
Norge 3,3


[1] Se bl.a NOU 2013:13 og Innovasjon, kunnskap og omstillinger – reell versus ideell konkurranse, ESOP Moen og Barth i notat til Produktivitetskommisjonen NOU 2015:1


Alle artikler fra samfunnsnotatet «Etter statsbudsjettet», desember 2015: