hovednavigasjon

Emner 

Hva vet vi om arbeidsinnvandringens effekt på arbeidsmarkedet?

Redusert vekst i lønn og produktivitet tross en rekke mottiltak.

Utvidelsen av EU i 2004 resulterte i et tilbudssjokk i deler av det norske arbeidsmarkedet. Årlig brutto arbeidsinnvandring fra Polen økte for eksempel fra om lag 600 personer i 2003, til flere enn 14 000 i 2007, jf. Figur 1.

For å få en viss oversikt over omfanget, sikre god integrering og forhindre velferdsturisme, ble det tatt i bruk overgangsordninger og allmenngjøring av tariffavtaler i næringer som opplevde høy tilstrømming av arbeidsinnvandrere.

Likevel har innvandringen redusert lønnsveksten og bedriftenes produktivitetsvekst.

Figur 1: Brutto innvandring fra EU10

Gjelsvik, Nymoen og Sparrman[1] finner blant annet en betydelig negativ effekt av innvandringen på lønnsveksten i industrien. Virkningen har kommet gradvis. Hvis vi ser på betydningen etter at effektene er uttømt, viser resultatene at innvandring siden 2004 har redusert lønnsnivået i industrien med 22 prosent i forhold til hva det ellers ville vært.

Industrien er fortsatt normgiver i den norske lønnsdannelsen. Lavere lønnsvekst i industrien gir således også lavere prisvekst. Veksten i kjøpekraften til lønnsmottakerne er derfor ikke like kraftig rammet. Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2015) finner imidlertid en enda sterkere effekt på lønnsveksten i private tjenesteytende næringer. Forskjellen utgjør ytterligere 10 prosentpoeng på lønnsnivået i denne sektoren. Lønnsveksten mellom de ulike sektorene har derfor skilt lag i perioden.

Senter for lønnsdannelse ved Fafo og Samfunnsøkonomisk analyse har nylig publisert en rapport om virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler (tidligere oppsummert i en egen artikkel her på Arbeidslivet.no).

Der ble også arbeidsinnvandringens betydning for lønnsdannelsen belyst[2].  Den studerer næringer med allmenngjorte tariffavtaler og finner spesielt sterke effekter av innvandringen innen bygg- og anlegg og vakt- og eiendomstjenester.

Begge disse inngår i næringsaggregatet privat tjenesteyting, og det er derfor interessant å sammenligne effektene med de Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2015) finner.

Resultatene viser at de langsiktige[3], direkte effektene av innvandringsbølgen fra 2004 og fram til i dag er en reduksjon i lønnsnivået med 19 prosent i bygg og anlegg, og med 8 prosent innen vakt- og eiendomstjenester. De indirekte effektene gjennom svakere frontfagsoppgjør kommer i tillegg.

Allmenngjøring av tariffavtaler har imidlertid dempet noe av lønnsnedgangen, særlig i bygg- og anlegg. I bygg og anlegg blir den langsiktige effekten etter allmenngjøring 12 prosent lavere lønnsnivå. Resultatene i de to studiene sammenfaller altså godt.

Figur 2: Direkte effekter av arbeidsinnvandringen i perioden 2004-2014 på lønnsveksten i ulike næringer. Effekten i industrien gir tilsvarende effekter i øvrige næringer på grunn av frontfagsmodellen. De øvrige næringene har selvstendige tilleggseffekter.

 

Note: Effektene for industri og privat tjenesteyting er hentet fra Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2015), som ikke kontrollerer for allmenngjøringen. Effektene i bygg og anlegg og vakt og eiendomstjenester er fra Kostøl og Nymoen (2015).

Resultatene fra disse studiene antyder altså svært sterke effekter på lønnsdannelsen av innvandringen.

Det er imidlertid viktig å minne om at selv om disse resultatene i hovedsak er signifikante, er usikkerhet stor. Dessuten er det partielle effekter som rapporteres. Effektene vil både kunne forsterkes og modereres gjennom samspillseffekter til resten av norsk økonomi.

Hammersland, Haraldsen og Sparrman (2015) har sett på dette. De har gjentatt analysen til Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2015), men skiller i tillegg mellom fem ulike utdanningsgrupper og benytter den makroøkonomiske modellen MODAG til å studere effektene av økt innvandring på norsk økonomi når det tas hensyn til følgekonsekvenser.

Resultatet er at en økning i bruttoinnvandringen på 15 000 personer fra og med 2015, reduserer det gjennomsnittlige lønnsnivået slik at det er vel 8 prosent lavere i 2030 sammenliknet med hva det ellers ville vært. Dette er i samme størrelsesorden som de partielle studiene viste siden innvandringen har vært opp mot 2,5 ganger så stor som dette. Prisveksten reduseres imidlertid også, slik at reallønnsnivået «kun» er 4 prosent lavere. I tillegg finner de at til tross for økt sysselsetting, blir verdiskapingen i norsk økonomi samlet sett blir lavere. Årsaken er blant annet at husholdningenes konsum og bedriftenes investeringer reduseres. Lavere investeringer og høyere sysselsetting innebærer også lavere produktivitet.

Kostøl og Nymoen (2015) undersøkte også hvordan arbeidsinnvandringen påvirket produktiviteten i de ulike bransjene. Resultatene viser at innvandringen har redusert produktivitetsveksten markert innen bygge- og anleggsvirksomhet og vakt- og eiendomstjenester. Årsaken er både lav produktivitet fra innvandringen i seg selv og fordi bedriftene har unnlatt å investere i maskiner og utstyr.

Bratsberg og Holden (2015)[4] finner at allmenngjøringen av tariffavtalene i byggebransjen har hatt sterkest effekt blant innvandrere, noe som tyder på at innvandrere har vært ansatt under dårligere arbeidsvilkår enn nordmenn. Skjerpen, Kornstad og Rybalka (2015)[5] viser imidlertid at den sterkere effekten for innvandrere forsvinner når man korrigerer for fagforeningsmedlemskap og tariffavtale.

Effekten av allmenngjøring av byggfagsoverenskomsten er altså den samme for alle uorganiserte arbeidstakere som ikke er dekket av tariffavtale, enten de kommer fra Norge eller utlandet. Dette gjenspeiler at innvandrerne i liten grad er organiserte eller jobber i bedrifter med tariffavtaler, og at lavlønnskonkurransen fra innvandringen også har presset ned lønnsveksten blant nordmenn i svakt organiserte bedrifter.

Resultatene tyder på at det å utvide dekningsområdene for tariffavtalene virker for å beskytte det norske lønnsnivået fra den økte lavlønnskonkurransen som innvandringen bidrar til. Allmenngjøring av tariffavtalene er en måte å gjøre dette på. Det er imidlertid også mulig å øke utbredelsen av tariffavtaler gjennom å styrke incentivene til å organisere seg, eller gjennom ulike pålegg og reguleringer.

Spørsmålet for videre forskning kan da være hva som skjer med innvandringen i neste runde. Vil omfanget av svart og uregulert arbeid øke? I så fall bør tiltakene følges med forsterket innsats mot arbeidslivskriminalitet. Eller vil vi se at innvandringen til Norge går ned når det er vanskeligere å få jobb?

Alle artikler fra samfunnsnotatet «Etter statsbudsjettet», desember 2015:


[1] Gjelsvik, Nymoen og Sparrman (2015). “Have inflation targeting and EU labour immigration changed the system of wage formation in Norway?”. Working Paper 1, Senter for lønnsdannelse.

[2] Kostøl, F. B. & Nymoen, R. (2015). En økonometrisk ana-lyse av næringstall. I R. Bjørnstad (Red.), Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler. (s.93-111). Senter for lønnsdannelse, Rapport 2-2015.

[3] Selv om det er en viss treghet i bevegelsen fram mot disse beregnete langsiktige nivåene, viser resultatene at mesteparten har blitt materialisert i dagens lønnsnivå.

[4] Bratsberg, B. & Holden, M. B. (2015). Effekter av allmenngjøring i byggebransjen. Samfunnsøkonomen, 29(2), ss. 68-80

[5] Skjerpen, T., Kornstad, T., & Rybalka, M. (2015). En økonometrisk analyse av individ- og foretaksdata. I R. Bjørn-stad (Red.), Virkninger av allmenngjøring av tariffavtaler. (s.59-91). Senter for lønnsdannelse, Rapport 2-2015.